• Odd Volden

En e-post som forandret dagen: Om fordommer, stigmatisering og stereotypier

Oppdatert: 27. juni 2018


Noen ganger tar dagen en annen retning enn en hadde tenkt

I går fant jeg noen lenker til oppslag som passet veldig godt sammen. Tanken var å skrive om dem i dag. Da jeg våknet i morges, tenkte jeg at jeg jo ikke trenger å skrive på EK-bloggen hver dag, selv om redaktøren har oppfordret til aktivitet; det innlegget jeg hadde tenkt å skrive, kan jo godt utsettes litt.


Da jeg åpnet e-posten i dag, lå der imidlertid en forespørsel og ventet, og ganske kjapt skjønte jeg at det nok ville bli et innlegg i dag også.


Forespørselen kommer fra en kollega som skal undervise om fordommer, stigmatisering og diskriminering:


"(Jeg) trenger ... å bli minnet på bøker, filmer eller andre kulturelle uttrykk som egner seg til diskusjon om stereotypier om oss. Er det noen som har et forslag eller to som særlig har vist fh (funksjonhemmede, inklusive mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser, min anmerkning) på en fordomsfull og stereotyp måte i nyere tid – helst som dagens elever kan forholde seg til?  ... Fint om dere også spør andre rundt dere som kan komme på noe."


For å ta det siste først: Kommenter gjerne under blogginnlegget, eller i kommentarfeltet på Fb, der dette innlegget blir delt, hvis du har noen påminnelser, slik underviseren ber om. Intet for lite, intet for stort; her handler det like mye om å sirkle inn en problemstilling som å finne det beste eksempelet.


Hva tenker jeg selv? Det første jeg tenker på når det gjelder fysisk funksjonshemmede, er Ringeren i Notre Dame (The Hunchback of Notre Dame). Jeg har ikke lest boka og ikke sett musikalen, så her får underviseren selv sjekke opp og avgjøre om dette er et anvendelig eksempel, men her snakker vi altså om et multikulturuttrykk (bok, musical, film, m.m.), der en av karakterene karakteriseres ved sin funksjonshemming allerede fra tittelen.


Det neste jeg tenker på, er den første filmen om Elling. Jeg husker hvor forbløffet jeg ble da jeg så den på kino - folk lo jo på alle de gale stedene! Dette avfødte en formulering jeg er ganske fornøyd med, og som jeg tenker at underviseren med fordel kan ta med seg til studentene, og kanskje utbrodere litt: -Det er farlig å lage fiksjon der fakta ikke er etablert.


Det leder meg over på neste poeng: Filmer som "De gales hus". Selv et stykke ut på 2000-tallet så det ut til at det var vanskelig å lage filmer uten at livet på sengeposten var i sentrum av fortellingen; dette til tross for at psykososiale utfordringer forlengst i all hovedsak allerede da blir møtt utenfor institusjonene, ikke minst hos fastlegen.


Det viktigste momentet å få fram, er likevel krimlitteraturen i sin alminnelighet. Jeg tror jeg har skrevet om dette tidligere et eller annet sted; jeg har i hvert fall formulert det noenlunde slik i mitt eget hode: -I en avfortryllet verden er "galskapen" vårt (les: forfattere, filmskapere og andre kunstnere) siste tilfluktssted.


Når jeg googler på litt forskjellige stikkord, er jeg derfor svært fornøyd nå jeg finner dette sitatet (Dagbladet, 25. november 2009):


" Men hun tror også den store norske kriminteressen kan ha sammenheng med at vi lever i et veldig regulert samfunn, hvor ting er svært definerte.


— Det er få kanaler for galskap, tror jeg. Vi har ikke noe festlig karneval, hvor vi kan ta det ut. Så krim kan kanskje være en litt sånn dionysisk kanal, sier Else Barratt-Due."


Når vi er inne på krim, må en helt annen trend nevnes: Etterforskere som har psykososiale utfordringer, som Saga i Broen. Dette kan ses på som en motsats til mystifiseringen av antiheltene i krimsjangeren.


Så kommer jeg til å tenke på Harald Eia og Bård Tufte Johansen og deres "bruk" av mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser i en av sine tv-serier. Det går an å diskutere hvordan slikt fungerer. Det finnes vel også noe som heter Tangerudbakken, som jeg ikke har sett. Overgangen mellom dokumentarer, reality og fiksjon kan vel diskuteres generelt når det kommer til representasjon av funksjonshemmede.


Vi har også "galskap" i litteraturen (anførselstegnene er mine). Når jeg googler, finner jeg at dette er / har vært et eget kurs under studiene i russisk ved UiO (tror jeg det var): "Galskap" i russisk litteratur. "Galskap" i litteraturen var også tema for en norsk litteraturfestival for noen år siden.


Karl Ove Knausgårds Min kamp: Her kan man lese innenfraframstillingen av hovedpersonens sosiale angst og nærpersonsbeskrivelsen av konas bipolare lidelse opp mot beskrivelsen av beboerne / pasientene han møter som miljøarbeider et par steder (tror jeg). Jeg husker disse siste beskrivelsene som ganske rystende i sin kulde.


Kanskje bør man også diskutere usynliggjøring? I tv-serien Skam hadde vel en av karakterene en bipolar lidelse, men så vi noensinne noen med sansetap eller bevegelsesutfordringer i skolegården?


Jeg må gi meg her, og avslutter dette litt hesblesende innlegget med en tommelfingerregel jeg tenker mange flere kunne anvendt mye oftere: -Vi knytter ikke "galskap" til psykososiale utfordringer og funksjonsnedsettelser i samtid.


127 visninger