• morten.brodahl

Et nytt år starter

De fleste feirer nyttår i overgangen mellom desember og januar. Jeg gjør jo det jeg også, men inni meg føler jeg at et nytt år starter når jeg kan gå ut i sommerferie. På fredag er det ferie, og jeg gleder meg som en guttunge, samtidig er jeg litt engstelig. Men det er ikke noe nytt, sånn har det alltid vært. Akkurat som når jeg var barn og gikk på skolen.



Året 17/18 har vært et innholdsrikt år. På mange måter kontrastenes år. Jeg har blant annet truffet et fantastisk kvinnemenneske, som jeg ikke klarte å rømme fra, noe jeg pleier. Dette av frykt for å binde meg, selvfølgelig. Det krever jo at man må ta hensyn og vise omtanke for flere enn seg selv. Jeg føler meg heldig og privilegert. Samtidig, senere i perioden, døde en av mine beste venner, på mitt hotellrom, etter en "boys night out". Noe som naturlig nok har preget meg. I etterkant av dette, kom det også et nytt epilepsianfall, som har gjort at jeg ikke kan kjøre bil, og at jeg nå trappes opp på medisiner. Så det har skjedd litt av hvert.


Folk er folk

I tillegg til dette har jeg fått meg noen nye venner og noen nye fiender. Å stille feil spørsmål, til feil tid, og å nekte å være lojal ovenfor mennesker som misbruker makta si, er for meg et spørsmål om ære. Øvelse gjør mester heter det, og sånn er det vel også med tanke på at man må tåle å bli mislikt. Av og til må visse ting bemerkes, og det må sies høyt, og tydelig. Da blir man upopulær i visse kretser skjønner jeg. Uansett, det finnes like mange idioter innenfor brukerorganisasjonene og erfaringskonsulenter, som innenfor sykepleiere, sosionomer og leger. Det er helt klart. Folk er folk!


Det finnes folk som egentlig ikke er ute etter å hjelpe andre, men som kun er ute etter "å mele sin egen kake". Disse vil på negativt vis begunstige seg selv framfor andre, og de skyr ingen midler, selv om dette går utover folk som er traumatiserte og har store psykososiale utfordringer fra før. Om vi ikke kan ta vare på hverandre i brukermiljøene når representanter eller ansatte får problemer igjen, så vet jeg ikke hva.

Fokus på representativitet, demokrati og respekt

Antallet erfaringskonsulenter øker i det norske helsevesenet og og det er viktig at ledere etterlyser vårt kritiske blikk, og at vår stemme kan bidra til bedring av tjenestene. Min opplevelse er at få ledere egentlig ønsker tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk. Selv om de selvsagt uttrykker dette i det offentlige rom. Lojalitetsbegrepet blir viktige å diskutere og vil føre til utfordringer for oss som ny gruppe av arbeidstakere, det er helt klart. Hvem skal vi som erfaringskonsulenter være lojale ovenfor, uten at det går utover vår personlige integritet? Det er nødvendig at dette begrepet drøftes og diskuteres videre. Her tenker jeg også at det er viktig at representanter av både bruker- og pårørendeorganisasjoner og erfaringskonsulenter, oppfordres til å organisere oss. Dette for å ha et visst vern mot dårlige ledere og et misforstått syn på lojalitet.


Manglende representativitet og respekt for demokratiske verdier i brukermiljøene er noe jeg kommer til å bemerke også i året 18/19, som ser ut til å bli et interessant år. Så da får jeg vel venne meg til å bli mislikt av noen. Noe av det viktigste for meg er at det skal være rom for opp- og nedturer, knall og fall, også innenfor brukermiljøene. Om det bare skal være rom for de som er blitt friske nok og de som er mest velartikulerte, skjønner jeg ikke vitsen med medvirkning. Ord er makt!


Å gjøre rom for alle, også for oss som er nødt å leve med våre utfordringer, og som synes det er vanskelig å få et distansert forhold til våre egne problemer, blir enda mer viktig for meg til neste år. Det å ta et steg til siden for å slippe fram andre, og å gi nye folk en sjanse, er essensielt innen rus- og psykisk helsevern. Uavhengig om man er ansatt, innsatt, brukermedvirker, erfaringskonsulent, sykepleier eller noe annet.



Et av de siste bildene av meg og min kjære venn Espen. Lykke til videre på ferden kjære venn.


Behandling eller ikke?

Så, hva da med de som ikke ønsker å bli "behandlet" av rus- og psykisk helsevern? Vel, om noen skal behandle meg i året som kommer, ønsker jeg at de skal behandle meg godt. Intet mer, intet mindre. Noen får behandling for sine utfordringer, andre gjør det ikke. Og mange ønsker heller ikke behandling. De ønsker kanskje bare respekt og anerkjennelse for den de er, uavhengig av hvordan de oppfattes av andre, eller hvilken merkelapp samfunnet har satt på dem. Dette er også viktig å respektere, med eller uten medisiner.


Så med dette ønsker jeg alle god ferie og et godt nytt år.

Mvh. Morten på Sagatun

127 visninger