• Christine Rosenqvist

Fra erfaring til kunnskap.

Oppdatert: 9. april 2018

Fra erfaring til kunnskap


Her kommer et utdrag fra en artikkel jeg skrev for SEPREP's Dialog i 2016. Artikkelen omhandlet det å "skite i eget rede", og var et innlegg i en debatt som pågikk da. Utdraget her mener jeg har en egenverdi utover den aktuelle meningsutvekslingen.





Helsepersonell har i sine profesjonsutdanninger store islett av praksisperioder. I disse prakisperiodene får studentene veiledning, og de får rom til å reflektere. Deres tause kunnskap blir omgjort til talt og målbar kunnskap, og blir også vurdert som fagkunnskap. Brukerkunnskap, som skal likestilles med denne praksiskunnskapen profesjonelle har, har ikke disse muligheter. Vel finnes det noen (brukerdrevne og brukerinitierte) sentra og tilbud som bidrar til å synliggjøre brukeres erfaringer, men erfaringskunnskap som bidrag til den formelle kunnskapen om psykisk helse, har ingen sammenlignbar status her i landet. Når vi snakker om brukeres erfaringskunnskap og brukerperspektivet, snakker vi om «erfaringer», ikke kunnskap i systemets betydning.


Med «erfaringer» mener jeg den viten en bruker har i kraft av å være en som benytter, eller har benyttet, offentlige helsetjenester, og å være bærer av en diagnose. Dette er en type erfaring, eller læring som vi ikke finner i tradisjonelle og formelle former for kunnskap. Denne viten (erfaringskunnskap) sies å være verdifull i utviklingen av helsetjenester. Men er den det? Som «erfaring» vil erfaringskunnskapen aldri oppnå en respektert status i det hierarki som ligger til grunn for samfunnets kunnskapsbaserte helseforvaltning. Det kan bare «kunnskap» gjøre. Vi snakker om «kunnskapsbasert praksis». Ikke «erfaringsbasert».


Brukeres erfaringskunnskap og brukerperspektivet vil alltid være en annenrangs viten, om vi ikke klarer å konvertere den til akseptert kunnskap i en erkjennelsesteoretisk sammeheng (epistemologisk kontekst for de av dere som synes det høres bedre ut.) Å smi den innsikten brukerperspektivet utgjør om til fag, og et verdifullt bidrag til vår kunnskap om psykisk helse og hva som kan være rett omsorg for de av oss som trenger det, blir vanskelig uten et pedagogisk fundament, og en didaktisk tilnærming.


Profesjonell kunnskap blir ansett å være objektiv, sann og troverdig, og derfor upersonlig. Den bygger ikke på erfaringer, men på (gjerne medisinsk) forskning. Brukeres erfaringskunnskap/innsikt er personlig kunnskap. (Personal Knowledge, M. Polaniy, Routledge, London 1958) Denne kunnskapen omtales gjerne som «anekdotisk». Den er ikke forskningsbasert og blir ikke sett på som representativ (for hva?). Den personlige kunnskapen har ikke den samme status i vårt akademia som den profesjonelle kunnskapen. Den profesjonelle kunnskapen har blitt utviklet gjennom år uten brukermedvirkning, og har ben å stå på. Erfaringsbasert kunnskap er noe nytt, uten tradisjon.


Kun å godta at det er en politisk vilje til å legge vekt på brukeres medvirkning innen psykisk helsefeltet, er ikke tilstrekkelig for en utvikling av fagfeltet. Vi blir stående på stedet hvil, men med litt flere flagg, hatter og flere verv. Vi må våge å utfordre myndighetene som pålegger oss ansvar for brukermedvirkning. Det er nødvendig å spørre om hvorfor brukermedvirkning, brukerperspektivet og brukeres erfaringskunnskap skulle være viktig. Til det trenger vi en didaktisk tilnærming.


Vi må kunne diskutere hva og hvorfor; hva er det med brukeres erfaringskunnskap som er viktig, og hvorfor er denne kunnskapen viktig? Vi må få en plass hvor vi kan diskutere utviklingen av brukeres innsikt, eller personlige kunnskap. I tillegg til hva og hvorfor, må vi også få klargjort hvordan en slik kunnskapsutvikling kan skje, om man samtidig vil bevare kunnskapens særpreg (brukerperspektivet).



Om brukermedvirkning på systemnivå skal bli en reell maktfaktor innen utviklingen av psykisk helsefeltet, må vi våge å stille spørsmål om;



• Mål for brukermedvirkning

• Innhold av brukermedvirkning4

• Deltakerforutsetninger for brukerrepresentanter innen brukermedvirknig

• Vurdering av brukermedvirkningens effekt

• Arbeidsmåter innen brukermedvirkning

• Rammefaktorer for brukermedvirkning.


Ikke minst vil jeg utfordre de som etterlyser min medvirkning; - hvorfor gjør dere det? Hva tror

dere jeg kan bidra med? Slik kan vi komme i dialog.



Om vi brukerrepresentanter skal få tilgang til denne dialogen, må vi bli godtatt som likestilte kunnskapsbærere. Det må bygges opp tilbud som griper fatt i den tause, usynlige, personlige kunnskapen som våre erfaringer representerer, og synliggjøre dem. Jeg tenker ikke på «recoveryverksteder», som ofte bygger på en idé om at noe er galt, og at eleven må tilbakeføres til en sunnhetstilstand som hun har forlatt. Jeg tenker på utdannings- og utviklingstilbud som retter seg mot folk med kunnskap om det å ha en psykiatrisk diagnose og bli betraktet som behandlingstrengende i vårt samfunn.


30 visninger