• Christine Rosenqvist

Fra Møtepunkt for Medforsking - Loen - 19. - 22. september 2017

Oppdatert: 9. april 2018

Fra Møtepunkt for Medforsking - Loen - 19. - 22. september 2017







I september i år deltok jeg på møtepunkt for medforskere arrangert av Høyskolen på Vestlandet. Foranledningen til dette møtet var en frykt formulert slik i «Kvifor ein konferanse om medforsking»:


«Når føringar set brukermedverknad i forskning høgast på dagsordenen, slik som HelseOmsorg21 gjer, så kan dette gi grunn til å glede seg, for dei som jobbar med dette. Men det er ei ulv i myra: Når alle helseforskarar må inkludere brukarar i prosjekta sine, så er det en risiko for at dette vert gjort lettvint for dei som ikkje har særskilt interesse for denne metodikken. Ei slik utvikling vil kunne føre til at brukarressursar vert brukt til inga god nytte, at kvaliteten ikkje vert god, og at brukermedverknad i forskning kan miste sitt gode namn og rykte. Det er derfor ekstra viktig no, at forskarar og medforskarar som jobbar grundig med metodikken møtast for å utvikle denne vidare. Kunnskapsutveksling om metodikken, bruken- og utviklinga av den er viktig.»



Jeg har jo skrevet om disse tingene før, her i Dialog og i forskjellige bokprosjekt jeg har hatt gleden av å bidra til. Dette har opptatt meg sterkt de siste ti årene. Men nå fikk jeg altså mulighetene til å sammenfatte noen av mine tanker, og for slik en godt kvalifisert forsamling! Jeg har jobbet med dette konferanseinnlegget lenge, for det betyr så mye for meg.


Men når jeg holder innlegg på slike konferanser, vet jeg aldri hva som blir sluttresultatet. Jeg er voksenpedagog, og jeg vet at den voksne eleven/tilhøreren har sine tanker om det emnet som blir tatt opp, og at sluttresultatet aldri er gitt på forhånd. Så jeg følger ikke noe manus strengt. Å gjøre det har vist seg å være fånyttes arbeid. Turen i terrenget følger ikke alltid kartet. Jeg er mer opptatt av hva forsamlingen har gitt uttrykk for at den trenger, og gjerne som følge av noe jeg har sagt, eller satt opp på presentasjonen. Om du som leser dette var tilstede i Loen disse dagene, og sitter med andre tanker og andre minner om hva som ble sagt av meg, ta det som en gevinst. En ekstra gave.


Det viktige forarbeidet mitt blir gjort mens jeg går og grubler på «hva er det egentlig jeg mener om dette, og hvordan skal jeg få sagt det på en hensiktsmessig måte, slik at folk kvepper i stolen, og begynner å tenke.». Så kan jeg notere ned dette, og det blir kanskje notater jeg har å holde meg til i et slikt framlegg.


Men dét er en annen litterær sjanger enn et innlegg i Dialog. Så derfor har jeg omarbeidet disse notatene mine, og den presentasjonen jeg formet for dette innlegget, mest for selv å ha huskeknagger, men også fordi den kunne fungere som informasjonstavle for tilhørerne, noe å hvile øynene på, uten at jeg behøvde å si noe om det som sto der oppe på veggen.




Innledning

Jeg er voksenpedagog, spesialpedagog, og samfunnsviter. Jeg er ikke helsearbeider. Det er en viktig forskjell. Jeg er også en del av medforskningens historie, som Marit, (Borg) som sitter her i salen er det.

Jeg har andre fagområder enn henne, og det har vist seg å være veldig relevante fagområder. Men jeg var altså lektor i voksenopplæringen på en attføringsinstitusjon, og senere på videregående skole/spesialundervisning for unge voksne. Jeg underviste i samfunns- og språkfag, og regnskapsføring!


En fredag i slutten av februar 2004 satt jeg på venterommet på det lokale DPS. En snikende og langvarig depresjon med det som hører til av angst osv, hadde tatt over livet mitt. Jeg trengte hjelp. Jeg satt plutselig på den andre siden av bordet.


«Nå håper jeg de vet hva de gjør, for jeg trenger hjelp, og jeg kan ikke ta vare på meg selv. Man skal ikke ha det så vondt. Men de vet nok hva de skal gjøre, de der inne. Det er derfor de er der. » Jeg stolte på hjelpeapparatet.


Etter en stund, da jeg begynte å komme opp i knestående igjen, meldte jeg meg inn i MH, for jeg ville vite mer om denne delen av vårt velferdssamfunn som jeg hadde blitt medlem av. Jeg har alltid vært fagorganisert, og sørget for å være plasstillitsvalgt på de stedene jeg har jobbet. Jeg ville vite mest mulig om de feltene jeg jobbet. Så også da jeg plutselig var «psykisk syk». Jeg lærte utrolig mye gjennom mitt medlemskap i MH! Jeg møtte mennesker jeg aldri ellers ville ha møtt som «langtidsfrisk». Jeg fikk innblikk i en del av vårt samfunn som man ikke får belyst i utdanninger og systemet ellers.


Så begynte jeg å undres: Visste de virkelig hva de gjorde disse legene og psykologspesialistene, terapeutene og pleierne jeg møtte? Hvorfor trodde de at de hadde svarene på hva jeg, og mine nye bekjentskaper, trengte? Det var som om «jeg» ikke fantes, min opplevelse av mitt sinns smerte, og hva denne smerten skyldtes, var ikke aktuell, hadde ikke noe med saken å gjøre. Dette virket ulogisk, synes jeg.


Jeg begynte å se på det kunnskapsfeltet som disse fagpersonene, som jeg stolte på, lente seg mot. Hvor solid virket det? Hvorfor har det utviklet seg et fagområde som heter «psykiatri» i vårt samfunn? Og hvem er som som styrer dette kunnskapsfeltet?


Gjennom MH kom jeg i kontakt med de planene som da fantes om å skape et kompetansesenter for brukerkunnskap. Navnet da var «Mental Helse Erfaringsakademi», og det ble utformet en ressurspakke for brukeropplæring, som la vekt på brukeres kunnskapsbehov. Dessverre ble ikke dette prosjektet videreført, bortsett fra den delen av det som inneholdt «Verktøykassa», som vi nå finner på Sagatun. Prosjektet var starten på det som ble til erfaringskompetanse.no etter hvert, og jeg hadde i starten en viss kontakt med dette.


Jeg fikk samtidig anledning til å delta i et «Leonardoprosjket» dvs et EU-prosjekt, «Experienced Involvement». Det var MH som finansierte mine utenlandsreiser i den forbindelse. Dette prosjektet hadde som mål å bygge opp et undervisningstilbud for brukere av psykiske helsetjenester i EU. Marit Borg deltok også i dette prosjektet. Jeg var brukeralibiet, sammen med brukere fra Sverige. kortene var lagt da jeg ble tilknyttet prosjektet. Jeg ble forklart at en modul om brukerdeltagelse i forskning og utdanning var for komplisert, og ikke egnet seg blant de modulene vi skulle bygge opp. Så langt, men ikke lenger! Brukere er greie å ha med, men vi hadde egentlig ikke noe å bidra med? Når jeg ser tilbake på det prosjektet nå, ser jeg at alt skjedde på fagpersonenes premisser, det var lite rom for brukerdeltagelse. Da lektor Siri Blesvik, HiO tok kontakt med rette vedkommende for å se om de modulene vi hadde utarbeidet kunne danne grunnlag for en utdanning, ble hun, etter hva jeg forstår, nærmest ledd ut av kontorene. Skulle psykisk sykes erfaringer være grunnlag for en utdanning?


Karl Marx: «Den herskende klasses tanker er i hver epoke de herskende tanker»



Så var jeg tilknyttet Rådet for psykisk helse noen år, som ledd i attføringsprosessen min. Det var noe helt annet! Her hadde jeg en plass. Jeg jobbet med rådets forskningsstrategi, blant annet, og deltok i diverse prosjekter, blant annet ett om utdanningsplan for medarbeider med brukererfaring, på oppdrag fra NAV. Det var også en lærerik periode for meg, og jeg ble igjen kjent med nye og spennende mennesker jeg aldri vill ha møtt på annen måte. Men tilslutt så ga jeg meg med det også. Det får være måte på hvor lenge en voksen dame skal attføres tilbake til et samfunn som har vist tydelig at det ikke er noen plass der for henne.




Nå kunne jeg konsentrere meg om det som opptok meg, uten tanke på hva samfunnet krevde, eller forventet, av meg. Jeg har tilknyttet meg SEPREP, er styremedlem der, og sitter i redaksjonsutvalget for Dialog sammen med gode kamerater. Da jeg skulle forberede dette innlegget for i dag, slo det meg at dette har jeg tenkt på før, da jeg jobbet i voksenopplæringa for sånne som oss, folk under attføring, men da som lærer! Jeg gikk gjennom noen årganger av Dialog, og fant en utviklingsreise, som kanskje ender opp i dagens presentasjon, eller kanskje er det en pust i bakken og påfyll for en ny giv. Nå er jeg glad for at jeg aldri har fått delta i de fora som har utformet «medforskning» slik vi møter den i dag. Jeg er fri til å være kritisk


Jeg har også deltatt som brukerepresentant i diverse forskningsprosjekt og fagutviklingsprosjekt på foretaksnivå. Det har vært lærerikt , det også. Å oppleve hvordan jeg har blitt tatt med, som alibi for en utvikling forskeren egentlig ikke ønsket, men var tvunget til å følge opp for å få midler. Å få høre at «jammen det har vært så koselig å bli kjent med deg!», når man påpeker at man ikke har opplevd at stemmen har holdt, eller blitt møtt med den respekt forskningen burde ha for mine erfaringer.


Det virket ærlig talt ikke som om de skjønte hva de sa, og hvor nedverdigende det de faktisk sa,var! I et annet prosjekt jeg fikk delta i; - Skjermingsprosjektet på KPHA OUS, opplevde jeg en helt annen holdning. De arkitektene og fagfolkene som kom utenfra for å utføre det konkrete arbeidet som var krevet, hadde bruk for brukerepresentanetenes bidrag til prosjektet. De trengte pasienter, pårørende og ansattes erfaringer for å kunne gjøre en forsvarlig jobb. Og når jeg ser på resultat i dag, kan jeg se hvor vi har fått gjennomslag for våre erfaringer og refleksjoner


Så her står jeg i dag, og nå skal jeg si noen ord om morgendagen, hva vet vel vi om den? Jeg vil være kort og minne om Olav H. Hauges ord om den draumen me ber på


Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.


Jeg sier som Trump, når han har lært noe nytt: Ikke alle vet at ordet «våg» betyr havn, eller innseilingshavn. Ordet kaller fram en tanke vi ikke har tenkt før. En mulighet til å nå nye steder, nye verdener. Som for eksempel synliggjøring og nyttiggjøring av pasienters erfaringer med skrantende psykisk helse og behov for hjelp. Videre vil jeg understreke hvor nødvendig slik kunnskap er.


Som en oppsummering av tiden før dagen i dag, og tanker om morgendagen, vil jeg si at jeg hadde merket meg en mangel på vilje til aksept og synliggjøring av slike erfaringer fra den gruppen «psykiatrien» var ment å hjelpe, fra forskersiden. Fordi jeg er meg, med min bakgrunn, kunne jeg ikke se annet enn at dette fagområdet manglet en viktig komponent; - nemlig pasienterfaringene. Og hvordan skulle disse erfaringene få slippe til? Fagfeltet er låghalt, mener jeg.


Jeg må innrømme at lenge har hatt problemer med «medforskning» . Er ikke dette et konstruert ord, et nyord som er laget for å dekke over hva man egentlig står i fare for å utvikle, som «omstrukturering» for «oppsigelse»? Et ord uten egentlig innhold, som kan vris og vendes på alt ettersom hvilke behov språkbrukeren har. Skal «medforskeren» være en som legitimerer et forskningsprosjekt, slik at det får støtte, men som ellers ikke har annen rolle enn en politisk korrekt bordpynt? Når jeg leser eller hører ordet «medforskning», må jeg tenke på Aksjonsforskning, for det var dét ordet jeg lærte om i sin tid, da jeg var student.


«Aksjonsforskning er en tilnærming innenfor samfunnsforskning der man har som ideal at den som kjenner problemene må være aktivt med i forskningsprosessen. Forsker og aktør er likeverdige partnere i en felles undersøkelsesprosess. Det er et demokratisk samarbeidsideal.


Wikibooks»



Utledning

Jeg mener å se at vi i dag står overfor et kunnskapsteoretisk dilemma. Hvordan har «psykiatrien» kunnet holde sin status i så mange tusen år, uten å regne med mottakersidens erfaringer? Slik jeg ser det, er det snakk om et vitenskapsteoretisk og -historisk feiltak. (feilslutning) Og et spørsmål om makt! «Pasienten» går pr. definisjon i minus. Ingen pasient kan være ressurssterk. Hun tilskrives lav utdanning, sansynligvis har hun ikke fått fullført grunnskolen en gang. Det er bildet man har av henne.


Kunnskapsutvikling, og dermed også forskning, er følgene av sosiale handlinger som skjer i samfunnet, og er følgelig utsatt for samfunnets mekanismer. Jeg er samfunnsviter (og pedagog) og jeg ser på også denne kunnskapsutvikling vi er opptatt av her og nå, som et sosialt fenomen, underlagt disse lovene. Det er ikke mulig for en virksomhet som foregår i samfunnet, å undra seg disse lovene, like lite som man kan undra seg tyngdekraftens virkninger uten å dra ut i verdensrummet.


Her er begreper jeg har brukt når jeg har fundert rundt disse problemstillingene:


Makt: Mulighet til å få gjennomført en handling, selv om den handlingen går utover ikke er enig i at det er slik det skal gjøres

Ideologi: Et sett av begreper, ord, termer, ideer og forklaringer som gjør det mulig å forholde seg til en virkelighet, eller et saksområde

Undertrykkelse: En hver situasjon hvor A hindrer B i hennes streben etter selvrealisering

Kritikk: Kritikk er en metode for å rette oppmerksomheten mot forutsetninger som skjuler seg i vårt vanlige handle- og tenkesett

Forskning: Metodisk innhenting og bearbeiding av erfaringer, eller data, i den hensikt å styrke, eller endre et eksisterende bilde av hva som er kunnskap


Det er ikke pent å snakke om makt med helse- og sosialarbeidere. De kan bli lei seg. I den delen av verden er «makt» et fy-ord. Man kan snakke om «faglig styrke», de kan være «autoriteter på området, høyt respektert av sine likemen" osv. Men du må aldri snakke om makt! Og i alle fall ikke om uhensiktsmessig maktbruk. Ett sted har jeg lest at helsearbeidere har makt for å gjøre det gode for pasienten, som ikke kan ta vare på seg selv, stakkar! Det er det nærmeste jeg har kommet en maktkritikk fra den gruppen.


Makt oppfattes gjerne som et abstrakt begrep, som er vanskelig å forholde seg til, og som man tillegger mening etter behov. Som samfunnsviter bruker jeg ordet makt når det passer seg slik, når det er nyttig. Og det er det her på denne samlingen for medforskere. Kunnskap er makt. Den som eier kunnskapen, eier makten. Men makt er ikke et statisk fenomen, en ting som kan defineres med grenser. Det er ikke snakk om et avgrenset kvantum som må fordeles rettferdig, som en valnøttkake. Derfor er ikke «maktfordeling» det rette ordet, mener jeg. I en hver maktutøvelse skapes det en motmakt. Makt skaper motmakt, jfr. Newtons 3. lov, rett nok om kraft, men likevel illustrerende:


«Når et legeme A virker med en kraft FA på et legeme B, vil B virke tilbake på A med en like stor og motsatt rettet kraft FB. Kraft og motkraft virker alltid på hvert sitt legeme».


En hver maktutøvelse skaper motmakt. Den «psykisk sykes» motmakt blir ofte forklart som «symptomer», manglende sykdomsinnsikt ol. Kanskje er det nettopp denne motmakten som ligger til grunn for diagnosen! Men for medforskeren ligger utfordringen i å skape om på sin egen motmakt, slik at den kan bli en fullverdig medspiller i utviklingen. Gjennom å skape sin egen kunnskap.




Et annet ord fra min fagkrets som sjelden forbindes med omsorg og helsetjenester er «ideologi». Jeg synes det er et nyttig ord. Da jeg underviste i idehistorie i sin tid, forklarte jeg begrepet for elevene som «det sett at tanker, ord begrep, meninger og ideer som gjør det mulig for oss å forholde oss til den virkeligheten vi møter». Da kunne vi snakke om skolegårdens ideologi, og hvordan vi skulle forholde oss til den, feks ved mobbing. Et hvert samfunn har sin ideologi. En hver fagdisiplin er i seg selv en ideologi; - et sett av begreper, tanker og forklaringer som gjør det mulig å forholde seg til en virkelighet, et fagområde.




Det er uttrykk for en ideologi når man sier at psykiatriske pasienter er diskvalifisert i en kunnskapsutvikling, fordi de er pr. def. utilregnlige, eller fordi de er medlem av en interesseorganisasjon. Vitenskapen spiller en ideologisk rolle når den gir legitimitet til ideologier ved å fremstille dem som «tingenes orden». Det er den ideologien som gjør at vi ikke snakker om alle elefantene i rommet.


You know the difference between a real science and a pseudoscience?

A real science recognizes and accepts its own past without feeling attacked.

Michel Foucault


Ideologikritikk, og kritisk teori, er noe som bør være en integrert, og selvsagt del av vitenskapens selvkorreksjon. Her har aksjonsforskning, som mange kaller «medforskning» sin naturlige plass. En hver vitenskap med respekt for seg selv verdsetter kritikk. Kritikk er en metode for å rette oppmerksomheten mot forutsetninger som skjuler seg i vårt vanlige handle- og tenkesett. Men det som kjennetegner psykiatriens etablerte kunnskapsregime, er at det er lite rom for selvkritikk.



Begrepet «den undetrykte» tar jeg fra Paulo Freires frigjørende pedagogikk. Å snakke om pasienter i vårt helsevesen som «undetrykte» er ikke god tone, men i vår kunnskapsteoretisk kontekst her og nå, finner jeg det nyttig. Spesielt når vi ser på den stadig økende gruppen av erfaringskonsulenter og medforskere vi kan møte, som opplever å føle seg mellom barken og veden i en konstruert lojalitetskonflikt med systemet, noe også en medforsker kan oppleve.


Freire advarte mot det som kunne skje når den undertrykte har fått tilgang til undertrykkerens bord, og verktøykasse. Brukerrepresentanten/erfaringskonsulenten/medforskeren tilpasser seg undertrykkerens drakt og rolle, og maktutøvelse i den tro at hun nå har blitt likestilt med sine undertrykkere. For å unngå en slik utvikling, argumenterte Freire for «en frigjørende pedagogikk.»




Et barnebarn som sitter i sandkassen og funderer på hvorfor biler bare triller nedover, og aldri oppover, er en forsker-in-spe. Forskerens første ord er. «lurer på hvorfor det er slik, jeg …» Forsker er ikke en beskyttet tittel. Men når vi snakker om forskning, slik vi gjør når vi snakker om erfaringskunnskapens plass i forskningen, snakker vi vanligvis om metodisk innhenting og bearbeiding av erfaringer, eller data, i den hensikt å styrke, eller endre et eksisterende bilde av hva som er kunnskap


Forskeren er med i et profesjonelt felleskap. Dernest har han/hun en felles forankring i fagfeltets historie, debatter og teorier. Og så har de et selvbevisst forhold til fagfeltets metodologier og metoder. Jeg synes dette er er et godt utgangspunkt for både selvrefleksjon og meningsutveksling. Hvor befinner "medforskeren" seg her? Her er det nødvendig med en dialog før vi blir for stivnet i rollene våre. Blant annet vil jeg rette blikket mot metodene som kan være det bidraget som gjør at hun blir noe mer enn bordpynt og alibi.


Med bakgrunn i sine rike erfaringer som den første professor i brukerstyrt forskning, sier Diana Rose det slik:


«In particular, the methods remain the same and therefore involved service users are very constrained in what they can achieve. Other things have changed, most notably a democratisation of science in respect of who gets access to the academy (Rose forthcoming). But as regards changing the means of knowledge production, this has signally failed»


Så lenge metoden velges av tradisjon, og ikke av hva som er hensiktsmessig for forskningsfeltet, blir medforskeren kun en medhjelper, gjerne underbetalt sådan. Medforskerfeltet, som brukerstyrt forskning betraktet, må skape sine egne metoder, og er også på vei mot dette.


«Hvordan skal vi plassere disse erfaringene i en kunnskapsteoretisk sammenheng som er hensiktsmessig for nettop brukernes kunnskaps særpreg».?


«Skjer forskningen i tråd med de behovene pasientene har, og som denne forskningen er ment å møte?»


«Hvem eier forskningspørsmålene? Hvem formulerer dem»?


Ida Lillehagens doktorgradsarbeide «Participatory research as knowledge translation - An ethnographic study of knowledge co-creation» viser blant annet hvordan forskere og klinikere har forskjellig forståelse for problemformulering. Lillehagen tar for seg helsearbeidere og forskere, ikke pasienter/brukere og forskere. Når disse to yrkesgruppene, forskere og klinikere, som jo er forventet å handle med et felles grunnlag i forskningen, kan oppleve en slik avstand, hvordan er det da ikke mellom forskere og brukere?


Som kunnskap betraktet stiller praktiske erfaringer som psykisk syk langt bak i køen. I alle fall innen vår foreløpige del av forskningssamfunnet. Om vi ser for oss all eksisterende kunnskap som en gigantisk øy bestående av plastavfall, slik vi har sett fra fjerne havområder, vil vi se at strandlinjen mot uvitenhet, de rene havet, stadig blir større. Kunnskapens øy får stadig en større strandlinje. Jo mer vi vet, jo mer blir vi klar over at vi er uvitende om så mye. Ta for eksempel arbeidstageres kunnskap og erfaringer som nå må trekkes med i vurderinger i forbindelse med «omstrukturereringer», eller nedleggelse av arbeidsplasser. Lønner det seg å si opp folk? Eller mister man da verdifull kunnskap som må bevares og foredles?


Et begrep som er nyttig når man skal analysere brukeres erfaringskunnskap i en forskningskontekst er «Epistemic injustice!» eller «kunnskapsteoretisk urettferdighet» som vi kanskje kunne si på norsk. Det er vanskelig å oversette dette begrepet, men jeg forestiller meg at det er selvforklarende; - den urettferdighet vi ser når vår kunnen, som vi hittil har samlet inn utenfor akademias murer, ikke blir tatt med i kunnskapsbyggingen, eller forskningen. I den nevnte artikkelen til Diana Rose tar hun for seg dette begrepet med en slikt betydning. Diana Rose viser til hvordan kvinnebevegelser og frigjøringsbevegelser har lagt et fundament for vår brukerstyrte forskning, et grunnlag som den institusjonaliserte medisinske forskningen ikke har tatt vare på, slik vi ser samfunnsfagene har gjort med feks. kvinneforskning.



Om samfunnets behov for kunnskap.


Vi må ikke glemme at når vi snakker om «medforskning» er det kunnskapsutvikling vi snakker om. Dvs at det fagområdet vi snakker om er avhengig av aktuell politikk innen utdanning og kunnskapsutvikling. Det er samfunnets opplevde behov som bestemmer hvilke kunnskapsfelt som får oppmerksomhet. Forvaltningen og næringslivet legger grunnlaget for kunnskapsutviklingen. Det er disses behov som bestemmer hvilke fag som skal dyrkes fram. Da det ble oppdaget olje utenfor kysten her på sekstitallet, ble det en enorm oppsving i studier innen geologi og petrologi. Studentene ville inn i «olja» og «olja» trengte petrologer og geologer. I dag er det informatikk og datasikkerhet som det må satses på. Informatikkstudier har blitt et samfunnsanliggende og ikke bare noe for verdensfjerne nerder. Så har vi miljøtrusselen og den mengden av studier som har blitt viktige, søkte studier på dette feltet. Det samme med helse- og omsorgsfagene. Befolkningen blir stadig eldre, og trenger omsorg. Derfor må det satses på slike fag.


Forskning og utdanning er et samfunnsøkonomisk satsingsområde. Da jeg studerte ved pedagogisk seminar på begynnelsen av 70-tallet, kom det en ny rammeplan for grunnskole og ungdomsskole. I denne rammeplanen var «næringslivets behov» gjennomgående og tydelig framhevet. I dag er det barnehagene som skal strømlinjeformes etter tilsvarende retningslinjer.


Om du kan få tak i en Forelesningskatalog fra forrige århundrede, og sammenlikner den med dagens nettsider for universitet og høyskoler, vil du se at utdanningstilbudene har tilpasset seg nye behov. Kravet om «høyere utdanning» har ført til at vi i dag kan snakke om «mastergradssyken». Og fullt utdannet blir du ikke før du har fullført din phd, med det obligatoriske læringsløpet som dette medfører.


Paralelt med denne utviklingen ser vi at begrepet «kunnskap» har vært gjenstand for en fornyet interesse. Dette er en utviklingen vi ser

i de deler av verden som skaper kunnskap om vårt samfunn; - filosofi, organisasjonsteori, økonomi, arbeidslivsforskning, pedagogisk forskning, ol,

Her blir deltagende forskning/aksjonsforskning, og forskningssubjektenes erfaringer, stadig oftere behandlet som verdifulle aktiva. Dette har vi ikke sett på samme måte innen medisinske fag, hvor jo psykisk helsefeltet hører hjemme.


Men det er endringer underveis. Vi ser at det i dag er et krav om brukermedvirkning innen relevante forskningsfelt. (HelseOmsorg21) Hvorfor det skulle være brukermedvirkning innen slik offentlig virksomhet, begrunnes ulikt. Det begynner også å komme fram forskning som viser at å trekke brukere og pårørende inn, fører til bedre forskning og ny kunnskap. Hvilke forutsetninger som bør ligge til grunn for slik deltagelse, er det ikke så mye oppmerksomhet rundt. Dette tilhører et pedagogisk fagfelt, og ikke et medisinsk.


Uansett hvilken begrunnelse man gir for slik medvirkning innen forskning og kunnskaputvikling; - det vi må passe oss for er den utviklingen Paolo Freire beskrev i sin frigjøringspedagogikk: Når den undertrykte får tilgang til undertrykkerens verktøy og styringsmidler, kan hun selv bli en undertrykker. Hun tror at hun er fri, for hun har fått slik tilgang, og noe alternativ ser hun ikke, for hun har ikke fått begreper og ord til å begrepsfeste det hun ser.


Dette er en utvikling jeg mener å ha sett blant noen erfaringskonsulenter, og altså nå også medforskere. Jeg har sett at erfaringskonsulenter har blitt bedt om å redegjøre for hvor deres lojalitet ligger; hos systemet, eller pasienten? Som om det skulle være et motsetningsforhold her, men det er det kanskje? Medforskere har framstilt seg selv som forskerens «hjelpende hender». Mens «forskningen» foregir å være en verdinøytral og objektiv virksomhet, er den i realiteten en normativ og kulturell aktør, på forvaltningens og næringslivets premisser.


«The oppressor shows solidarity with the oppressed only when he stops regarding the oppressed as an abstract category and sees them as persons who has been unjustly dealt with, deprived of their voice, cheated in the sale of their labor - when he stops making pious, sentimental and individualistic gestures and risks an act of love»


P. Freire 1972 «The pedagogy of the oppressed»



Hvor ser du for deg at vi er på det området om 10 år? I 2026? Og hva må til for å nå dit?


Om 10 år er jeg 81 år gammel! Jeg sitter i en gyngestol med strikketøyet mitt og blir regelmessig tørket støv av. Det er vel hva jeg kan forvente meg, men, jeg tilhører en generasjon som tok til gatene under bannere som sa: «Vær realistisk - Krev det umulige!»


Om ti år håper og tror jeg at brukeres erfaringskunnskap innen den delen av kunnskapsutviklingen som kalles «psykisk helsefeltet», har blitt synliggjort og godtatt i samme grad som vi har sett innen feltet «Kvinne/kjønnsforskning». For å nå dit må vi satse på stadig øket anerkjennelse av verdien av slik kunnskap. Dette ser jeg på som en kunnskapsteoretisk og -sosial utfordring. Vi må synliggjøre at «kunnskap» ikke bare blir skapt av «forskere», men også av vi som blir utsatt for denne kunnskapsutviklingen. Om en slik utvikling vil skje, er avhengig av kvaliteten på de arbeidene som blir gjort i brukerstyrte forskningsoppdrag. For å sikre kvaliteten, må vi sikre at brukerforskerne får de verktøy de trenger for å utvikle sin kunnskap. Derfor må det satses på utdanning av brukerforskere., med brukerforskere, for brukerforskere. «Intet om oss, uten med oss» Vi vet hva vi har bruk for av verktøy. Kanskje har vi et «Institutt for brukerstyrt forskning innen helsefagene» som vi i dag har «Institutt for kjønnsforskning»?



Dette mener jeg var omtrentlig det jeg sa i Loen. Kanskje har jeg hoppet over noe, eller benyttet muligheten her til å utdype tanker jeg følte jeg ikke fikk plass til da jeg sto der. Slik er livet. I en samtale jeg deltok i senere på dagen falt det seg slik at jeg så det naturlig å vise til SEPREP’s arbeidsmål, slik de er formulert på baksiden av Dialog:


at mennesker med alvorlige psykiske lidelser og deres nærmeste er de sentrale aktører i planlegging, samhandling og samarbeid

at forskning, evaluering og tjenesteutvikling fremmer systematisering og videreutvikling av erfaringskunnskap


Her ser jeg et tilløp til utvikling av den kunnskapen dette Møtepunktet i Loen ønsket å ta opp. Ikke bare er det et tilløp til synliggjøring, det er et uttrykk for hvor nødvendig brukeres kunnskap er.



Anbefalt litteratur:


Paulo Freire Pedagogy of the oppressed

Penguin Books 1972


Ida Lillehagen Perticipatory Research as Knowledge Translation Strategy. An ethnographic study of knowledge co-creation

Dissertation for the Degree of PhD 2017

Institutt of Health and Society Faculty of Medisine University of Oslo


Diana Rose Service User/survivor-led research in mental health:

epistemological possibilities

Disability & Society, 2017

VOL. 32, NO. 6, 773–789

https://doi.org/10.1080/09687599.2017.1320270


Arve Mathiesen Kunnskap som aktivitet og relasjon

En innføring i Karin Knorr Cetinas kunnskapssosiologi

2008

http://arvema.com/tekster/Knorr_Cetina_kunnskap.pdf



Heine A. Holmen Handling og den praktiske kunnskapens metafysikk

Norsk Filosofisk tidsskrift nr. 1, 2016



Nina Helen Mjøsund Positive mental health - from what to how

Thesis for the degree of Philosophiae Doctor

Norwegian University of Science and Technology

Faculty of Medicine and Health Sciences

Department of Public Health and Nursing


Rikard Eriksson og Hans Ek Psykiatrisering som kulturmønster Ett utkast til sociokulturelle studier av psykisk hälsa

Tidsskrift for psykisk helsearbeid Volum 14, Nr. 1. 2017









27 visninger