• Torbjørn Mohn-Haugen

Hermann


Det hadde regnet uten stans i ukesvis trodde jeg. Jeg lå på sofaen og hørte på vaskemaskinens monotone during. Innimellom gikk jeg ut på balkongen og tente meg en sigarett, andre ganger gikk jeg bort og åpnet kjøleskapet før jeg lukket det igjen. La meg på sofaen. Ventet på at sentrifugen på vaskemaskinen gjorde seg ferdig. Hang opp de sorte joggebuksene, hettegenseren, sokkene og t-skjortene. Når klærne hadde tørket puttet jeg dem tilbake i vaskemaskinen og satt den på igjen. Innimellom nynnet jeg på en sang jeg ikke kunne huske navnet på. Det plaget meg der jeg lå på sofaen og stirret opp i taket og hørte på regnet og vaskemaskinen og melodien i hodet mitt og jeg kunne ikke lenger leve med alt det som hadde skjedd. Skyldfølelsen var som en slags dolk i solar plexus. Og jeg håpet at hjertet bare skulle stanse, men det fortsatte det også. Monotont inni brystet. Etter en stund orket jeg ikke gå ut på balkongen å røyke, så jeg bare lå på sofaen og røyket. Jeg orket ikke ta ut av vaskemaskinen, og da det sluttet å regne var alt jeg kunne høre den svake susingen fra kjøleskapet jeg ikke lenger orket å åpne. Alt var blitt tomt. Uforklarlig. Uten betydning. Uten retning. Skyldfølelsen var alt som var igjen. Og jeg skulle ønske jeg kunne si unnskyld, men det var ingen å si unnskyld til for jeg hadde aldri trodd på spøkelser.


En fredag i april ringte telefonen. Mannen i den andre enden spurte med vennlig stemme hvordan det gikk. Imens jeg sto med det rød telefonrøret ved øret så jeg meg selv i speilet. Det som så på meg lignet et skjelett. Jeg spurte mannen hvem han var. Jeg er Gud sa han. Kona di er bekymret for deg og vil gjerne ta en prat, men her hos oss er det ikke bare å ringe. Man trenger spesielle tillatelser, men du kan få snakke med henne i to minutter. Jeg kjente at det presset seg frem en kvalme i magen min. Kan hun ringe tilbake neste onsdag? Jeg er litt opptatt nå hørte jeg stemmen min svare.


Onsdagen etterpå satt jeg med ryggen mot speilet og ventet på at telefonen skulle ringe og hadde bestemt meg for å skrive ned det eksakte tidspunktet for samtalen. Klokka 23:32 ringte telefonen. Hei, det er David sa stemmen i den andre enden. Jeg jobber som engel. Vi fikk beskjed om at du skulle ha en samtale med kona di. Hun er her nå. Ok hørte jeg min egen stemme si.


HEI DITT JÆVLA SVIN, HVORDAN I HELVETE KUNNE DU GJØRE DETTE MOT MEG. DET VAR VEL IKKE NOE VITS I Å LA MEG DØ PÅ DEN MÅTEN JEG GJORDE. DU KUNNE GJORT SÅ MYE MER. DU KUNNE HA KURERTE KREFTEN MIN HVIS DU BARE HADDE STÅTT PÅ MER. DU KUNNE GJORT SÅ JÆVLIG MYE, FAEN TA DEG! DU ER JO SÅ UDUGELIG.


beep, beep, beep.


Røret på telefonen hang og dinglet fra veggen. Jeg gikk og satte på vaskemaskinen. Jeg gikk og nynnet på en melodi. Og så kjente jeg det. At det var en fremmed i rommet. Han sto borte ved kjøleskapet og smilte. Den lille gutten med matrosdress som jeg hadde savnet så lenge. En stund sto vi bare og stirret forskrekket på hverandre. Hermann ropte jeg. Hermann hva gjør du her? Så, helt plutselig var han borte igjen.


Jeg la meg på sofaen og tente en sigarett. Lukket øynene og hørte på vaskemaskinen. Da den var ferdig hang jeg opp klærne. Gikk bort til kjøleskapet og åpnet det, og så la jeg meg på sofaen igjen og ventet på at klærne skulle tørke.


38 visninger1 kommentar