• morten.brodahl

Hva er det egentlig greit å snakke med brukere og pasienter om?

Er det greit å snakke om religion, spiritualitet og åndelighet med pasienter eller brukere? Eller er det fortsatt slik at dette er et ikke-tema. Et tema som helst bør unngås i møte med folk som sliter med rus og/eller psykiske helseutfordringer? Har økt fokus på recovery gjort det mer stuereint å snakke om disse temaene, eller er det fortsatt opplest og vedtatt at dette er noe man ikke snakker om?




Viktige temaer innenfor recovery-perspektivet er tilhørighet, håp, identitet og mening. Alle disse begrepene kan omhandle åndelighet eller spiritualitet på en eller annen måte. Å finne mening og håp for fremtiden, og i livet, vil for mange være viktig, og riktig fokus. Åndelighet og religion vil for mange være en personlig kilde til styrke, for å beseire motgang og vanskeligheter. Samtidig vet vi at dette også kan være et betent tema knyttet til både vrangforestillinger og psykoseproblematikk. Dette kan i verste fall være med på å forlenge og forverre, en allerede vanskelig livssituasjon for den det gjelder.


Mening og meningsdannelse

Å leve et målrettet og meningsfylt liv er viktig. Å finne mening i livet vil være essensielt for mange i sin bedringsprosess. Dette vil selvsagt være svært individuelt fra person til person. For noen mennesker kan åndelighet eller spiritualitet være viktig, mens andre kan finne mening i arbeid eller andre aktiviteter. Å utfordre sine mellommenneskelige egenskaper i fellesskap med andre, kan få en til å føle seg verdsatt og føre til at man blir en mer aktiv samfunnsborger.


Mening og meningsdannelse vil som sagt ha et åndelig eller spirituelt perspektiv for mange. Dette er viktig å anerkjenne i både oppfølging og behandling. Det kan virke som om dette blir en for stor utfordring for mange fagfolk, da gamle og utdaterte regler som er «oppleste og vedtatte» sier at man ikke skal snakke med pasienter/brukere om religion og politikk. Her vil det være viktig for fagfeltet å være med på samfunnsutviklingen vedrørende det å knytte riktige fagfolk til rett bruker/pasient, sånn jeg ser det.


For om brukere eller pasienter er interessert i for eksempel religion, politikk, spiritualitet eller filosofi vil det ikke være uhensiktsmessig og ikke få snakke om dette i behandling eller oppfølging? Her må fagfeltet lære seg å tenke utradisjonelt for ikke å krenke, eller å begrense pasientenes/brukernes bedringsprosess. Dette kan være nøkkelen til starten på en god bedringsprosess for mange.


Selv de, som definerer seg som humanister, ateister eller agnostikere, må nok også godta at religion og åndelighet aldri kommer til å forsvinne. Religionene tilpasser seg, som sagt, og det vil alltid være behov for en form for institusjonalisert spiritualitet eller åndelighet, og troen på noe som er større en seg selv.


Hvordan forholder vi oss til spørsmål om åndelighet og religion, og troen på det «gode» i et sekulært samfunn? Nå er det heldigvis blitt sånn at de fleste av oss har forstått at man kan være like gode, uten å ha en tro, eller å være bundet av én eller flere religioner. Hverken de abrahamittiske religionene eller andre religioner har like stor makt over folk lenger, og mye av de voldsforherligende, kvinnefiendtlige, homofobe og tvangsmisjonerende sidene ved religionene er på vei ut. Også, mange av de menneskene som misbruker religionen for å få makt. Frihet, likhet og brorskap har fått enda mere plass, også i religionene. Trusler om evig pinsel i helvete er ikke noe som lenger skremmer oss i like stor grad som før, heldigvis.




Moraliserende og truende «medmennesker»

Selv om vi har kommet langt, og at kristendommen har måttet utvikle seg sammen med menneskene i samfunnet vårt, finner vi fortsatt uheldige eksempler på mennesker som gjør det vanskelig for mange. Dette med sin truende, og moraliserende adferd. Innenfor rus og avhengighet er det fortsatt ikke uvanlig med moralske pekefingre og «besserwissere» som har svaret på alt.

Innenfor rusfeltet har recovery som begrep vært til stede fra første del av 1900-tallet. Uavhengig av dette, er det nok fortsatt mange tilfeller av moralisme og trangsynthet vedrørende hva problemene og utfordringene egentlig skyldes. Koblingen mellom psykososiale utfordringer og avhengighet blir i mange tilfeller fortsatt styrt etter gamle prinsipper med liten interesse for oppdatert forskning. Både innenfor Evangeliesentrene og 12-trinnstradisjonen(Anonyme Alkoholikere AA/Anonyme narkomane NA) finnes det fortsatt elementer av kristenfundamentalisme, moralisme, maktmisbruk og ensidige fasitsvar hvor kun totalavholdenhet er den eneste rette veien å gå. Litteraturen knyttet til disse tradisjonene(bibelen og storboka) blir av noen ikke tolket etter dagens kulturelle og tidshistoriske perspektiver og kan i noen tilfeller minne om indoktrinering. Nå skal det nok riktignok også nevnes at mange lærer å takle sine utfordringer takket være disse tradisjonene. Men de har nok fortsatt en formidabel oppgave i å rydde opp i egne rekker når det gjelder å luke bort ekstremistiske og fundamentalistiske elementer som utvikler seg innenfor disse grupperingene. Dette er selvsagt heller ikke totalt fraværende i andre behandlingstilnærminger.

At rusavhengighet er en selvforskyldt, eller selvpåført lidelse henger i mange tilfeller igjen. Dette uavhengig av lovverk og regler. Økt oppmerksomhet rundt samtidige ruslidelser og psykiske lidelser (ROP) har hjulpet oss et stykke på veien, men det er fortsatt store utfordringer med å ta et helhetlig ansvar for å samarbeide omkring utredning, behandling og annen oppfølging. Mange menneskers utfordringer blir nok fortsatt ikke oppdaget fordi vi ikke ser rusmiddelmisbruket bak den psykiske lidelsen eller den psykiske lidelsen bak bruk og misbruk av rusmidler.


Hva er det som er normalt og ikke?

Så hva er det vi er så redd for når det gjelder temaer som religion og politikk? Hvorfor skal vi ikke snakke om dette? Og hvor kommer denne forestillingen fra om at noen mennesker, det vil si, de normale, de som ikke er gale, har fasitsvaret på hva virkelighet er? Stemmehøring og synsforstyrrelser har jo en lang tradisjon innenfor religionene. Så mens vi opphøyer disse gamle fabler og fortellinger, og gifter oss, døper og konfirmerer barna våre innenfor disse tradisjonene, fordømmer og forviser vi folk med lignende erfaringer innenfor psykiatrien. Er det dét vi helst ikke vil snakke om?




Det er helt klart at religioner fort kan bli institusjoner for maktmisbruk og undertrykkelse, i stedet for at de er agenter for godvilje, fred og harmoni. De kan fort bli splittende i stedet for å forene. Historien forteller oss at dette har skjedd opp i gjennom tidene. Det har blitt sagt at mer blod har blitt spilt i religionens navn enn noen annen årsak. De hellige kriger i Europa i middelalderen kan på lik linje som de ekstreme elementene innenfor islam i dag, sees på som religioner basert på maktmisbruk, terrorisme, konflikter og tvangskonvertering.


Vi må huske at religionsinstitusjonene først og fremst er der for å hjelpe oss til å øve åndelighet i egne liv. Når det er sagt skal ikke dette essayet være kritikk av religion, men heller et bidrag til at vi skal undre oss over hvorfor religion og åndelighet fortsatt er et ikke-tema for mange, dette både brukere og fagfolk. En av grunnene til at vi ikke snakker om dette er kanskje fordi politikk og religion på mange måter har blitt institusjoner som mange mennesker, på mange forskjellige måter, bruker for å oppnå, og å holde på makt. Når demokratiske prinsipper forsvinner fra politikk, samtidig med at religion brukes for å stigmatisere og definere folk som unormale, er vi virkelig på ville veier. Men sånn har det vel egentlig vært veldig lenge?


Religion er ofte politikk, og politikk er ofte en del av religionen. Man trenger ikke store dypdykket i dette for å se det. Når frustrasjonen over maktmisbruket som forekommer blir synlig for brukerne og pasientene vil dette sannsynligvis kunne føre til både frustrasjon, sinne og/eller motløshet. Det kan være vanskelig å finne mening og å bli «frisk» i en syk verden.

Fagfolks usikkerhet

En kollega av meg, professor og sykepleier i bunn, sa nylig i en samtale vi hadde omkring temaet at: «Fagfolk kan ofte skylde på at dette er til det beste for pasientene og at de ikke vil snakke om dette, for å skjule sin egen usikkerhet knyttet til tema». Samtidig la han til at mange av disse gamle reglene muligens hang igjen fra gamledagers «galehus» og asyl hvor folk skulle slappe av og hvile for å skjermes fra hverdagens kjas og mas.

Innenfor recovery-perspektivet ser vi at religion og åndelighet, eller livssyn generelt, kan være en viktig faktor til god helse og livskvalitet. Dette gjelder ikke bare for enkeltpersoner, men også for helse- og omsorgssektoren i møte med disse menneskene.

Direkte avskrift fra Husregler ved en sengepost(fra Linda Øye sin artikkel i sykepleien.no 06.02.2015): «Når man oppholder seg på felles-stuen må man være anstendig kledd og unngå samtale-tema som omhandler religion, rusmidler, seksualitet, sykdommer og behandlingsopplegg. Kjøp, salg og lån mellom pasienter er ikke tillatt. Det er ikke anledning til å benytte seg av PC eller telefon i fellesarealet. TV blir på hverdager skrudd av senest kl 23. på fredager og lørdager kl 24. det er ikke mulighet til å se voldelige/krenkende filmer/program.»


Er det da sånn at dette fortsatt er et ikke-tema? Er det sånn at fagfolks udugelighet og usikkerhet fortsatt truer pasientenes ve og vel og muligheter for å utvikle seg i like stor grad som tidligere? Når man betegner temaer som omhandler religion, rusmidler, seksualitet, sykdommer og behandlingsopplegg i samme åndedrag, så kan man jo undre seg. Det har i alle fall lite med anstendighet å gjøre, slik jeg ser det.

162 visninger