• Christine Rosenqvist

Hvem er det som krenker hvem?

Oppdatert: 17. mai 2018




Om mobbing, krenking og hvordan Malkenessaken har satt søkelyset på en uheldig utvikling.

Jeg er ingen varsler. Det har jeg ikke hatt styrke til. Nå er jeg alderspensjonist, og jeg kan si hva jeg vil uten å måtte risikere noe. Det jeg skal skrive nå, kunne nok ha passet inn i den offentlige debatten, men så sterk har jeg ikke blitt at jeg tar sjansen på å få et automatisert svar fra riksmedia om at det er mange som sender leserinnlegg og at redaksjoner må prioritere. Derfor skriver jeg her, og legger det ut til deling. På den måten tror jeg at jeg vil kunne nå flere. Jeg legger det også ut på EKbloggen. (https://www.erfaringskonsulenter.no/om-ek-mag)

Noen setninger har jeg skrevet med store bokstaver. Det er for at jeg vil skrike dem ut!

Jeg forutsetter at Malkenessaken er kjent av dere alle. I dagens Dagsavis kan vi lese at Oslo’s skoledirektør Astrid Søgnen ikke tar selvkritikk for manglende ytringsklima i osloskolen. Hun skal ha sagt at «Skolens (Ulsrud skole) ledelse mente elevene var krenket, og startet forundersøkelser for en personalsak med utgangspunkt i Opplæringslovens § 9A-5 om skjerpet aktivitetsplikt dersom en ansatt på skolen krenket en elev»

NÅ VIL JEG SPØRRE: HVEM ER DET SOM KRENKER HVEM

For ca tyve år siden var også jeg lektor, og spesialpedagog, på videregående skole i Oslo. Jeg hadde lang erfaring fra voksenopplæring, og hadde blitt overført til en videregående skole. Nå skulle jeg arbeide med unge voksne med lærevansker og «sosiale og emosjonelle problemer». De første årene opplevde jeg at jeg behersket mine arbeidsoppgaver. Jeg var faglig sikker, og hadde tidligere erfart støtte og tillit fra mine rektorer. Det satt igjen i ryggraden. De kjente til arbeidsfeltet og stolte på at jeg gjorde en god jobb. Slik var det ikke i det nye systemet hvor jeg hadde havnet. De første årene gikk greit. Mine elever gjennomførte en opplæring som de hadde nytte av, og kom seg videre i livet. Noen elever valgte å gå videre, etter noen år i min lille klasse, til ordinær videregeånde kurs. På den måten sparte de nok samfunnet for noen millioner.

Etter noen år merket jeg at elevmassen endret seg. Stadig flere fremmedspråklige elever ble sendt videre til meg. Jeg så at jeg ikke hadde den kunnskapen som jeg trengte for å hjelpe disse unge voksne. Derfor søkte jeg en dags permisjon for å få delta på et seminar om fremmedspråklige og lærevansker. Denne søknaden ble avvist. Da jeg etterlyste grunnen, fikk jeg vite at:

«DISSE ELEVENE BIDRAR IKKE TIL Å HØYNE SKOLENS PROFIL. VI KAN IKKE PRIORITERE DEM»

Neivel, så denne jobben jeg gjorde var ikke noe å skryte av. Men elevene mine da! Stadig hadde jeg sett hvordan min lille klasse ble holdt utenfor når det skjedde noe på skolen: teaterforestillinger, turdager og slikt som utgjøre hverdagen på en skole. Spesielt var eksamenstiden vanskelig. Mine elever hadde ikke eksamensplikt, og det ble vanskelig å gi dem gode skoledager. Når jeg ba om hjelp fra administrasjonen, ble problemet ikke tatt på alvor.

På mange, perfide måter fikk jeg vite at mitt arbeidsfelt ikke var av betydning for «skolens profil». Mine elever var ikke verdt respekt, og da var vel ikke jeg heller var verdt respekt?

Det gikk så langt at jeg en dag sa opp jobben min, som jeg hadde hatt i minst 25 år. Jeg sa opp jobben og fikk bekreftet min oppsigelse etter ca 30 minutter. Ikke noen verbal kontakt. Jeg sto oppsigelsestiden ut, 3. måneder, og forlot denne skolen etter å ha jobbet der i 7. år. Om det ble ansatt noen etter meg for å utføre mine arbeidsoppgaver, det vet jeg ikke, men jeg hørte ikke noe om det. Det vanlige ved en slik overgang er vel at den nytilsatte har en erfaringsutveksling med den som har gått av.

Men jeg visste bare at jeg ikke var tvunget til å selge min arbeidskraft til en arbeidsgiver som ikke forsto å verdsette den. Jeg opplevde en frihet som nok ikke er så lett å forstå hverken for dagens arbeidsselgere. eller - kjøpere. Det var nok en noe dristig holdning å ha, for etter noen måneder ble jeg sykemeldt. Uten noen jobb å være sykemeldt fra, og som en som selv har sagt opp en fast tilsetting, ble jeg jo ganske fortvilet. Men det ordnet seg, for som hun sa, damen på daværende Aetat «Har ikke du betalt skatt i over 30 år? Dette skal nok gå bra.». Så gikk jeg sykemeldt da, sylemeldingsperioden løp ut, det ble attføring (jeg var da ca 60) og etter hvert uføretrygd de årene som sto igjen til jeg ble 67, og fikk ordinær alderspensjon.

Det jeg vil fram til er at samfunnet trenger varslere! Det er elevene som blir krenket når deres behov ikke blir respektert av de som styrer. Ikke last lærerne som sier fra om dette!

Vi ser de samme tendensene ikke bare i osloskolen, men også innen helsevesenet. Jeg vil minne om Målfrid J. Frahm Jensens varslerrolle i forbindelse med tvangsbruk ved Stavanger Universitetssykehus. Vi trenger ikke varslere for å ha noen å gi priser til. Vi trenger varslere for å sikre elever og pasienters rettigheter. En god fagarbeidere, være seg pedagog eller helsearbeider, vet hva som er verdt å varsle om. Å vri saken til at Malkenes krenket sine elever, er å snu saken på hode. Det er skolen som krenker Malkens’ elever når de ikke får godt nok tilbud. Som mine elever ble krenket i sin tid. I tillegg til at jeg falt ut av arbeidslivet, og ble en utgiftspost for velferdssamfunnt, mistet osloskolen en drivende god lærer som nok kunne ha bidratt til naturlig aldersavgang.

Det var bare dette jeg ville si, og om du mener det er verdt det, så del det så gjerne.

Hilsen Christine Rosenqvist

30 visninger