• Astrid Weber

Identitet

På «Sterkere Sammen 2018» fikk Ove Vestheim og jeg være med å åpen konferansen med et kort innslag om identitet. Vi vil gjerne dele dialogen med de som ikke fikk vært med på årets konferanse. Erfaringskonsulent, hvem er jeg? Hvem er du, Ove? - Livet er som en lang vei og det er bare du selv som kan gå den. Hindringer erfarer vi alle. Ingen aner hva som kommer bak neste sving. Hva møter du på toppen av bakken? Det er en deilig følelse å beseire en tung bakke. Kanskje er man da så sliten etter all jobbingen at man møter en litt bratt nedover bakke. Veien er også til tider litt isete og glatt. Man strever med å holde seg på bena. For faller man hardt nok, da kan det ofte ta lang tid å komme seg igjen. Hvem er du, Astrid? - En som har gått på ensomme stier, vært omhyllet av det som ikke lot seg forklare eller forstå. I starten. En som har søkt, utover og innover. Som i møte med meg selv fant en fortvilelse, en for-villelse. En som i møte med andre fant avvisning, og mottagelse. En som måtte reorientere for å finne fotfeste på ny grunn. Ikke uten meg selv, men med. I dag, med meg selv og levd erfaring, kan jeg gå med. Gå med så ikke stien din blir så ensom. Vi kan gå i ditt tempo, med den avstanden eller nærheten du trenger. Du kan viske eller rope. Fortelle eller vise. Om jeg kan få lov å være din medvandrer så ønsker jeg det. - Livet vårt blir aldri perfekt, livet er hard jobbing. Derfor er det viktig å være bevisst her og nå, nyte dagen som er her, ikke bruke tid på det som har skjedd, ikke tenke så mye på fremtiden. For den kommer, men man kan ikke planlegge fremtiden i dag. Fremtiden blir formet ut fra det man gjør NÅ. For om man tenker etter, tar to minutter og kjenner etter, har vi noen problemer akkurat nå? Har du noen problemer i morgen? Det vet man ikke enda. Hadde man problemer i går? Kanskje hadde man det? Men hva kan gjøres med det nå i dag? Er det lurt å bruke verdifull nåtid for å forsøke å endre fortiden. - Det er din ferd, som kan minne meg om min ferd. Likevel er denne ny, fordi du er du. I dag, etter å ha gått med på mange stier, kan det hende jeg kjenner noe av veien. Kjenner noe du søker. I alle fall som et medmenneske, som vil deg vel. Mens du står, sitter, ligger eller går. Kanskje til og med flykter. Kanskje i kontakt med din største smerte. Kanskje uten å orke å se innover, eller har du falt innover? Kanskje uten å orke å se utover? Jeg vil møte deg, der du er. Pusher litt, ser hva du har i deg de dagene du kanskje glemmer det selv. Jeg har tro på at du kan være hel, og gå med stødige skritt dit du ønsker på livets vei. Det er jo det det handler om - livet. Det levde liv. Og den vi er. Alene og sammen. - Ingen kan ta fra oss håpet på en bedre fremtid.


216 visninger