• lpoverud

Livet til Lars - hei!

Livet – som det var – en reise

Jeg har i det siste blitt full av minner, og her kommer noen av dem. I en slags hulter til bulter-greie. Denne teksten er tilegnet mine søsken, min fetter og gode venner som har stått meg bi, selv når jeg har “driti meg ut” på det verste. Alle navn er gjort om slik at man ikke skal kunne kjenne igjen noen.

God tur!


Lars i et nøtteskall

Jeg ble født. Jeg vokste opp. Jeg var redd. Jeg leste og leste, og fikk en spesialavtale med Asker bibliotek. Jeg lærte meg å lese da jeg var fire år gammel. Vanligvis var det sånn at man som barn fikk låne tre bøker av gangen. Jeg fikk en avtale om at jeg kunne låne et par bæreposer. Da jeg var rundt ni år gammel leste jeg alt av Dickens. Deretter Jules Verne.

Jeg var alltid redd. Jeg var redd for å gå på skolen. Jeg var redd for å være hjemme. Det var ingen som så meg. Jeg hadde det jeg kaller periodevenner. De var venner et par uker, så snudde de 180 grader og var skikkelig kjipe!


Så begynte bruttern på samme barneskole. Drengsrud. Han har fortalt meg i ettertid at han skjønte at det var noe rart ved meg. Det rare var at jeg var totalt utstøtt uten å skjønne det. Det som var bra var at jeg hadde Thorbjørn, Hans og noen andre nerder som var relativt stabile venner. Hans og jeg tusla rundt i verden og fant steiner. Jeg har en god del av dem enda.


Jeg stod ved det samme treet hvert eneste friminutt og håpet at ingen skulle se meg. Noe de gjorde. De så meg.


Det var populært å knipse meg på nesa fordi da dugget brillene mine, og jeg begynte å grine. Dette fortsatte på ungdomsskolen, bare enda verre. Vi var flere som ble knipsa på nesa. Ingen av oss likte det. Det var Liv, Morten og jeg. Vi snakket ikke sammen, men vi visste garantert om hverandre.


Jeg husker jeg brakk beinet i sjette klasse. Gikk på krykker og hadde gips fordi jeg hadde brukket leggbeinet. Da var jeg populær. Jeg skulle inn i klasserommet fordi friminuttet var over, og jeg snubla med krykkene og gikk på trynet. Læreren sa, så vidt jeg husker: “Så, du trenger egentlig ikke disse krykkene Lars.” Jeg hadde lånt ut krykkene til ymse av mobberne. Jeg turte ikke annet.


Fanden spare.


Jeg var aleine.


Min familie hadde god råd ettersom fattern gjorde det temmelig bra med klesbutikken .

Jeg var god på skolen, men hatet friminuttene. De var skumle. Jeg ante ikke hva som kunne komme til å skje. De tre siste årene på barneskolen stod jeg ved det samme treet hvert eneste friminutt i et håpløst håp om at ingen skulle se meg. At jeg skulle få stå i fred, at jeg var usynlig. Jeg håpet det.


Men de så meg.


Lars – det tidlige livet. Lars snakker ut om den vanskelige tiden. Hvor er Se og Hør?


Jeg tror jeg gikk i sjette klasse. Jeg gikk forøvrig i det jeg anser som en av verdenshistoriens verste klasser. Det var tung mobbing, tung vold mot dem som var litt annerledes enn det som var akseptert, og, ikke minst, fyllefester fra og med 5. klasse.


Jeg fikk høre om disse festene. Det var visst involvert en del spying. Jo mer spying jo bedre fest. I femte klasse. Det var visst noe tungekyss involvert, noe jeg ikke ante hva var. Vi var 11 år gamle. Jeg var utenfor alle disse greiene. Jeg var en nerd (men nerder fantes ikke på den tida) , flink gutt. Det kunne vi ikke ha noe av i den klassen jeg var en del av. Teoretisk flinkhet var ikke godtatt.


Invitasjon

Det var en dag det var dårlig vær ute i et friminutt i femte klasse så vi fikk sitte inne i klasserommet, noe jeg hatet og var livredd for. Men så skjedde det magiske. Svein Arne kom opp til meg og kunne fortelle meg foran hele klassen at jeg var invitert til den neste festen (og det var fyll og sånn). Jeg blei veldig glad! Jeg tenkte inni meg at nå var jeg endelig, endelig akseptert. Endelig skulle jeg få være litt tøff. Jeg også! Endelig skulle jeg få være en del av den gjengen som hittil hadde kjørt meg ned i grøfta.


Svein Arne kom opp til pulten min og jeg blei glad. Så sa han, glisende: “men du må ha med dame.” Og så sa han “men Nina er opptatt.” I femte klasse. Alle visste at jeg ikke kom til å tørre å be ut ei dame. De hadde det moro. Det hadde ikke jeg.


Hele klassen hadde vært med på dette. Det blei latter og jeg blei mindre og mindre. Jeg trodde oppriktig at jeg var en del av greia ettersom flere av disse menneskene hadde vært hjemme hos meg og delt lekene mine og hatt det gøy hjemme hos meg, men det var ikke sånn. Jeg var nok en gang latterliggjort.


Noe helt annet

En annen dag blei jeg dytta ned i vasken som hadde en liten fontene for å gi oss drikkevann. Jeg blei dytta ned der. Kjell Magne var sjefen. Han var en av de tøffeste og jeg var livredd for ham.


Tenna skrangla. Jeg blei dratt inn på dassen hvor krabatene kopierte leksene mine (dette husker jeg ikke, men har blitt fortalt det av Steinar, en bra mann!).

Det var på grunn av den evigvarende mobbinga som på den tida het erting jeg lærte meg å gå fort. Det var viktig for meg å storme ut av skolegården så fort jeg kunne når klokka ringte. Jeg måtte for all del komme foran de skumle gutta.


Så jeg gikk. Så fort jeg kunne. Som regel gikk det bra, men det hendte jeg var for sein. Kryninig. Og andre mest mulig ydmykende metoder. Dytting, latterliggjøring, erting om at jeg var forelska i den eller den og ikke minst at jeg kom fra en, på den tiden, relativt velstående familie. Det var ikke bra.


Jeg sa aldri noe hjemme. Fattern har fortalt meg i ettertid at de skjønte at det var noe galt, men jeg nekta å si noe. Jeg var redd for at det skulle bli verre. Jeg nekta fattern og muttern å gå til skolen.


Nei, dette kan ikke ha skjedd. Vi så det ikke!

Jeg opplever stadig at folk jeg treffer på min vei ikke tror meg. Det kan ikke ha vært så ille. Herregud Lars, slapp av litt! Det var ikke sånn.


Men det var sånn.


Jeg har en kraftfull bro i overmunnen. Dette fordi en drittsekk kasta en løvhaug mot meg i sjette klasse som inneholdt en stein. Noen som slo meg på kjeften.


Dette har kostet meg rundt omkring 50.000 kroner. Det har vært nødvendig med terapi i kraftfulle mengder, og jeg begynner å bli lei av seineffekter.


For noen år sida fikk jeg en telefon fra en tidligere “klassekamerat” som ville kjøre en gjenforening av barneskoleklassen. Jeg har tenkt at hvis det blir noe av, skulle jeg holdt en tale, og deretter gått derfra. Men jeg sa i stedet til ham at jeg ikke var interessert i en gjenforening. Barneskolen var et helvete. Jeg vil ikke dit igjen.


Det var bare det.


Nå er noe av det sagt.


Ha en god dag!

20 visninger