• Christine Rosenqvist

Mor om natten - refleksjoner rundt en bok jeg ennå ikke har lest



En torsdag i april deltok jeg på Litterær Lunsj på min bydels bibliotek, på Furuset. Biblioteket har blitt pusset opp, og gir nå tilbud døgnet rundt, i tillegg til altså Litterær Lunsj på enkelte torsdager. Jeg har gjort det til en vane å stikke innom der før jeg går på pilatestrening nede i kjelleren, på torsdager. På den måten får jeg både fysisk og psykisk påfyll, og det har jeg godt av. Nå var det Nils Fredrik Dahl som presenterte sin bok «Mor om natten». Jeg har ikke fått ro på meg til å lese hele, bare de første sidene. Det var hans presentasjon som fikk meg til å kjøpe boken, med dedikasjon.


For tiden er jeg rastløs, og må ut og gå hver dag. Huset jeg bor i er under oppussing, og det er som å leve i en melkekartong. Jeg kan ikke se ut, og må søke på mobiltelefonens app for å finne ut hva slags vær det er i dag. Det er flere gode bivirkninger ved det å gå. Tankene får rom, og mulighet til å flyve. Men jeg får ikke ro på meg til å lese, og heller ikke til å skrive. Derfor blir dette kort.


Uansett, det Nils Fredrik Dahl fikk meg til å gruble over, på disse påtvungne turen ut under åpen himmel, var dette med barn og foreldre; - hva vet eller forstår barn av at mor (eller far) har det vondt inni seg på en måte som gjøre at de ikke kan være slik de egentlig burde være? Jeg vet det er skrevet en del barnebøker om dette, men nå er det altså jeg som grubler. Hva visste, eller skjønte mine barn av min depresjon?


Forfatteren forklarte, på denne litterære lunsjen jeg var, at boken både var en roman, og en dokumentar. Den legges fram og selges som en roman, men som forfatter måtte han ty til fiksjon for å få satt morens dagboknotater fra natten inn i en sammenheng som kunne fattes av en tenkt leser, mente han.


Sånn rent umiddelbart reagerte jeg ikke på dette. Jeg godtok hans forklaringsmodell. Etterhvert som jeg har fått tid til å gruble rundt den forklaringen han la fram, har jeg blitt skeptisk til en slik påstand. Jeg vet ikke om jeg kan godta hans premisser. Det er ikke bare fiksjon når et barn reagerer på at mor oppfører seg rart. Det er som om forfatteren prøver å bortforklare noe som ikke må bortforklares, noe som er en vesentlig del av en virkelighet. Han gjør sin egen rolle utydelig.


Må mine barn ty til fiksjon for å forstå hvorfor jeg handlet som jeg gjorde? Og hvordan er den fiksjonen? Vil de få et marked hvor de kan lansere deres fiksjon? Eller må de leve med den inni seg? Hva vet mine barn om meg? Nå som det begynner å nærme seg finalen (jeg er 71 år), blir jeg stadig mer opptatt av å ordne mitt bo, og ikke etterlate usikkerhet og unødvendige spørsmål.

46 visninger