• Christine Rosenqvist

Rusletur og refleksjoner

Oppdatert: 25. juni 2018



Varmeperioden, som så mange frydet seg over, slo meg rett ut. I en måned har jeg holdt meg innerst i leiligheten, i mørket, med alle vinduer og dører oppe, kun med kryssord og strikketøy som intellektuelle stimuli, innimellom turer til seniorsenterets eldre trim. Først nå, etter regnet, har jeg begynt å leve igjen. Jeg kommer meg ut, og rusler. I timevis rusler jeg. Rusling bidrar til sjelens helse, og økt tankevirksomhet for meg.

Til høsten blir jeg 72 år. Syttito år, dere! Det er et fint tall. Det er stilfult. I følge Astrid Nøkkelby Heiberg er det stygt å si at gamle er gamle, at de har gjort en innsats, og tilby dem friplass utenfor arbeidslivet, som pensjonist, når de blir gamle nok til det. Jeg er av en annen mening. Jeg synes det er fint å være pensjonist, jeg. Jeg opplever en frihet jeg ikke kan huske jeg har opplevd før. Det må ha vært for 70 år siden, før jeg begynte i barnehagen sist jeg hadde den følelsen. Jeg bestemmer selv hvilke krav som stilles til meg. Om jeg våkner en morgen og heller vil gå en rusletur enn å skrive, eller delta på en eller annen samfunnsgagnlig samling, så gjøre jeg det. Og ingen kan se skjevt på meg av den grunn. Det er jeg som bestemmer over min aktivitet, og over hvilke fronter jeg skal kjempe på. Samtidig vet jeg at frontene stadig er der, og gjerne ser at jeg bidrar, med mitt bidrag blir gitt av mitt overskudd.

På en måte har jeg nådd et (eller flere?) livsmål. Jeg har alltid hatt lyst til å gå med stokk. Min mor gjorde det, og min mormor gjorde det. Mormors stokk hadde sølvhåndtak. De bildene jeg har sett av min morfar viser ham stående, eller gående, med stokk. Men jeg har ikke våget det før i vinter. Jeg var redd for at folk ville se skjevt på meg, om jeg gikk med stokk. Så fant jeg det naturlig (Jeg hadde en periode hvor jeg var plaget av usikkerhet, og så var det glatt. Jeg brukte brodder også.) å skaffe meg en stokk, og jeg brukte den når jeg ruslet. Men så begynte jeg å glemme den igjen når jeg skulle rusle videre, så nå står den i en krok, og får ikke være med lenger.

Jeg vil takke Barbara Ehrenreich for hennes observasjon om at hun nå var gammel nok til å dø. Også jeg er dét, og jeg har gått og grublet og lett etter ord som kunne beskrive den følelsen denne bevissthet skaper. Barbara Ehrenreich sier det slik: «- Det føles sånn: Ahhh, så langt, så godt! Og hvis jeg spiser noe med masse krem på, er det ok. Du kan ikke stoppe meg» (Morgenbladet nr 24/22. - 29. juni 2018, side 50) Jeg tror jeg skjønner henne. Etter et halvt år uten sigaretter, (lungebetennelse) bestemte jeg meg for å begynne å røyke igjen. Jeg setter pris på den nytelsen en sigarett kan gi, sammen med en kopp te, og noe å lese på, en avis, eller en bok. Det er også greit å kunne si at «Jeg går ut og tar meg en røyk, jeg», når samtalene blir for tøysete og useriøse.

Jeg gir meg ikke! Etter den årlige kontrollen hos fastlegen er det realistisk å ha et tredveårspeespiktiv på siste akt, mener jeg. Men ting begynner å haste nå. Dere unge kan ha livet foran dere, melde dere inn i Unge Høyre, eller det som verre er, reise en knyttet neve og bombastisk komme med meninger som dere har lært er de sanne, for det sier de andre, og dere eier sannhetene. Vi godt voksne har ikke tid til slikt. Vi må gå dypere inn i materien, samle våre erfaringer, elte dem og frakte dem videre til kommende generasjoner.

Det er ikke min jobb å være gneldrebikkje lenger. Jeg har sett underskogen vokse opp rundt meg, og jeg er ikke urolig for framtiden. Det er mye bra folk der, som har erfaringer jeg ikke har, og som ser et samfunn jeg ikke kan se. De må få slippe til. Jeg kan ikke sitte som en konserverende propp i systemet og hindre dem i å påvirke.

Jeg sitter i en virtuell gyngestol, med mitt strikketøy, og gynger tenksomt, som gamle uglemor, ifølge min tidligere kontakt innen helsevesenet. Heldigvis har jeg fortsatt føling med verden utenfor, og tilgang til noen utvalgte kollegier som stadig er åpne for mine bidrag. I tillegg har jeg sønner, svigerdøtre og barnebarn. Jeg har vært produktiv på den kanten også, nemlig. Så jeg lever, men er altså også gammel nok til å dø uten at det skulle være så oppmerksomhetskrevende. Det er noe helt annet enn å ha et helt liv foran deg, som du opplever at du bare må fylle med mening. Og får du ikke til det, er du en taper.

Det er noe eget med det å bli gammel og ha en god helse. Dere unge tror det å eldes er en tilstand som ikke skal nevnes; - «næmmen du ser da ikke såååå gammel ut!», sier de i sin godhet, som om alder skulle være noe som er skammelig å måtte å vedkjenne seg, og som andre kan late som de overser, som en fis i en heis. Når jeg går inn på det offentlige kommunikasjonsmiddel som passer meg, på min rusletur, reiser unge veloppdragne menn seg og spør om jeg vil sitte. Da svarer jeg «Ja, Takk!» Slik vil jeg ha det,

For jeg er en gave til verden. Jeg er arvegods og det er riktig at jeg blir møtt med respekt. Jeg er full av minner og minners minner. Jeg husker min far fortelle om hvordan det var å føre krig i Norge, og hvordan det var å sitte i fengsel og konsentrasjonsleire. Hans mor er mine barnebarns tippoldemor, og en av mine sønnedøtre skal en dag bruke den bunaden hun broderte under krigen. Jeg vet det. Jeg er verdifull. -

53 visninger6 kommentarer