• Siv Helen Rydheim

Selvmord i psykisk helsevern - NRK

Hvorfor ikke stille spørsmål om hva som kan være mulige årsaker til at så mange tar sine egne liv, enten når de er innlagt eller rett etter utskriving fra psykisk helsevern?


NRK har avdekket lovbrudd i 91 av 200 tilfeller i forbindelse med selvmord. Fokus på sikkerhet er viktig, men ikke det alene. Jeg er enig med psykologene Jørgen Flor og Jannike Isaksen i deres innlegg i Aftenposten 27.11.2018 i at: En debatt om psykisk helsevern er betimelig og sårt tiltrengt.


Hva med å stille spørsmål ved om hvorfor de tar sine egne liv? Kan det å bli fratatt alt håp være en medvirkende årsak? Innholdet i intervjuet med Prebens mor og søsken, var ikke overraskende. Preben følte seg umyndiggjort og fratatt stemmeretten. Han mente legene var ute etter å ødelegge han og han krevde lavere medisindoser fordi han ble så dårlig.


Hva gjør det med et menneske å bli umyndiggjort? Berettiget spør Preben om hva som er målet med behandlingen. Preben ble fortalt at han ikke ville få flere permisjoner før han tar medisinene sine som han skal. I intervjuet sier mor at hun aldri har sett han så dårlig før og sier til personalet at de må ta vare på han, noe de bekrefter at de vil gjøre. Preben tar livet sitt inne på rommet bare noen timer senere.


Umyndiggjøringen kan være en medvirkende årsak til at noen begår selvmord. Hva gjorde det med Preben å bli nektet flere permisjoner? Hva med virkningen av medisinene som gjør en mer død enn levende? Det kan føre til stor fortvilelse, og hva med tanken på å eksistere på sykehusets premisser?


Mangelfull forskning

Hva med forskning blant pårørende og de som ikke lykkes i å ta sine egne liv, om hvorfor de var så fortvilet at de ikke lenger ville leve. Tvangsforskning er nedprioritert, og nevnes ikke i denne sammenhengen. Det må forskes på hvordan intervensjonspsykiatrien, som får leve sitt eget liv, innvirker på pasienter og pårørende.


Det pumpes ut forskningsmidler til helt andre områder innen rus- og psykisk helsefeltet, og det er en stor skjevhet i prioritering av midler. Mange tusen utsettes for tvang gjennom intervensjonspsykiatri hvert år, men er ikke en prioritert gruppe verken når det gjelder behandling og hjelp eller innen forskning. Tvangsforskningsnettverket får lusne tre millioner neste år. I tillegg avsluttes tilskuddsordningen til "Riktig og redusert bruk av tvang". Det til tross for at tvangen ikke har blitt redusert de årene den ordningen har vært mulig å søke på. (I snitt fire millioner hvert år). Til sammenligning finansierer staten ROP og KoRus til sammen 150 ansatte. Rusfeltet har mange ganger så mye ressurser, og dermed mer samlet kunnskapsoppbygging og spredning av kunnskap enn det tvangsforskningen har.


Politisk valgte myndigheter

Helse- og omsorgsministeren har uttalt at det skal kalles inn til møte og at en rekke ting må bli bedre. I forbindelse med VG-avsløringene ble det foreslått at tvangspsykiatrien skal granskes, men ministeren fant ingen grunn til det. Kravet om granskning aktualiseres igjen! Det er mange forhold med tvangs- og intervensjonspsykiatrien som skader mer enn det hjelper folk. Sammenlignet med tidligere helse- og omsorgsministere, så har ikke Bent Høie gjort noen dårlig jobb, men nå er det på høy tid å se nærmere på flere områder innen psykisk helse. At det skal innføres pakkeforløp er ikke svaret på alt, men det høres slik ut på Bent Høie sine svar. Det er ikke bare meg som stiller meg skeptisk til lovprisningen av pakkeforløp inne rus- og psykisk helse. Vil det føre til at folk ikke lenger vil bli møtt med tvangs- og intervensjonspsykiatri? Neppe!


Kjersti Toppe (SP) uttaler til NRK at dette er en statistikk norsk helsevesen ikke kan leve med. Hun mener det er en skandale at helsevesenet ikke klarer å lære av egne feil når pasienter tar selvmord. Ja, det er en skandale, men det må sees på alle forhold, og ikke kun det som blir omtalt som manglende sikkerhet.


De lærer ikke av tidligere feil. Dette er ikke en ny problemstilling, noe saken "Den tause sorgen" fra 2001 viser. Pårørende og pasienter har kjempet i mange, mange år for å endre det bestående systemet, men det later til at det blir verre og verre. Fra saken, Den tause sorgen:

Behandlingsopplegget som tok utgangspunkt i Ketils ressurser uteble og foreldre ble gradvis tappet for krefter og fikk egne helseproblemer.

– Det verste psykiatrien gjorde med Ketil og oss var å ta fra oss håpet, sier Bjørg Njaa.

Da Ketil ble utskrevet fra siste langtidsopphold hadde han fremdeles vrangforestillinger og foreldrene opplevde planene for ettervern og rehabilitering som totalt utilstrekkelige. Han ble utskrevet til tross for foreldrenes protest.


Relaterte saker, som det ikke lenket til eller nevnt i blogginnlegget: Inger-Mari Eidsvik i Dagens Medisin: Konsekvenser av det biomedisinske hegemoniet og en sak på NAPHA.no: Lat ikkje psykiatrien påføre traumer til enda ein generasjon.


Siv Helen Rydheim: Er traumeforståelse forenlig med intervensjonspsykiatri?

https://www.erfaringssentrum.no/ekbloggen/er-traumeforstaelse-forenlig-med-intervensjonspsykiatri/


458 visninger