• Odd Volden

Skrivesperre (3)...Dialog med kommentarfeltet


Artister forteller ofte at de får energi fra publikum. Kanskje er det slik for bloggere også?

Dette har hendt: Jeg har i to innlegg redegjort for noe som kan likne skrivesperre og for det som kan ha bevirket skrivesperren. I det forrige innlegget (2) pekte jeg på at endeløse debatter i kommentarfeltene på Facebook, i tillegg til å være ganske slitsomme i lengden, ikke har så mye for seg når det kommer til å ha virkning (utover kanskje å påvirke selvbildet til debattdeltakerne i en eller annen retning).


En løsning for meg kan være å gå i dialog med reaksjonene her på bloggen istedenfor i kommentarfeltene. Det er det jeg skal prøve meg på i dag, selv om jeg nå erkjenner det åpenbare problemet: Hva om de som kommenterte de første innleggene ønsker å fortsette dialogen også etter det tredje innlegget? Og det fjerde? Og det femte?


Den tid, den sorg - eller glede, kanskje? "Vi må holde dialogen åpen", som den finske psykologiprofessoren Jaakko Seikkula sier (og skriver). Nå er det ihvertfall på tide å åpne kommentarene:


Kommentar 1: "Som brukerrepresentant får en innblikk bakenfor og inn i fagmiljøenes avgjørelser. Det er det som er mest verdifullt med det."


Odd: Slik tenkte og uttrykte også jeg dette lenge, og det er kanskje helt naturlig når man, ofte litt uforberedt, kastes inn i det og står midt oppe i det. I dag, på avstand, tenker jeg imidlertid at dette i beste fall bare kan være halve sannheten. Det aller viktigste må vel være at vi oppnår noe med brukermedvirkningen? Vi representerer vel noen interesser og noens interesser?


Utfordringen i dag, to tiår etter at reformene på psykisk helsefeltet satte inn for alvor, er at vi ikke vet noe særlig om hva det er brukerrepresentantene lærer gjennom sine innblikk i fagmiljøene. Siden vi ikke vet det, kan det heller ikke formidles og akkumuleres noen viten. Det betyr at hver enkelt brukerrepresentant fortsatt alt overveiende må lære alt gjennom prøving og feiling. Det er etter mitt skjønn totalt uverdig, ettersom de andre aktørene har egne utdannelser og egne tidsskrifter som forbereder dem på det som møter dem i feltet.


Jeg har hele tiden mens jeg har hatt ulike posisjoner på feltet sørget for å dokumentere det jeg har sett og gjort og tenkt. Det finnes etter hvert et stort antall tekster fra brukerhånd, nasjonalt og internasjonalt. Det er derfor litt unyansert å si at vi ikke vet noe særlig. Men vi har i liten grad samlet, omforent og organisert disse erfaringene og innsiktene, og da blir de også vanskelige tilgjengelige for de fleste av oss.


Kommentar 2: "...for å bli brukerrepresentant og erfaringskonsulent har de fleste betalt en høy pris. I de posisjonene blir en passet på, at en ikke går ut over grensene for det en skal gjøre.

Ja, noen er mer egnet som fanebærere for saken enn andre. Om brukerrepresentanter virker usynlige i offentligheten har det kanskje noe med rollen å gjøre."


Odd: Og nettopp derfor er det så utrolig viktig at vi samler oss, deler erfaringer og bygger og formidler kunnskap, basert både på våre erfaringer og på eksisterende kunnskap i feltet! Noen har selvfølgelig mer talent enn andre for å være fanebærere, men det å bære faner kan også læres, og talenter må uansett utvikles. Fanebærere alene gjør heller ikke susen; det er til syvende og sist nivået på den enkelte fotsoldat som avgjør.


At man blir passet på så man ikke går utover grensene for det en skal gjøre - her er det veldig mye å ta fatt i: Hvem har rett til å sette disse grensene? Hvordan utøves grensekontrollen? I hvilken hensikt? Snakker vi like mye om skjult disiplinering og vern av tradisjonelle tjenesteyteres privilegier som om vern av pasienter?


Kommentar 3: "Jeg fikk også en kommentar da jeg sluttet i et verv og sa at Mental Helse ikke ønsket at vi satt for lenge. "Andre blir jo bare bedre, jo lenger de sitter".


Odd: Dette er nok et eksempel på hvor uverdige forholdene fortsatt er for mange brukerrepresentanter, erfaringsformidlere og erfaringskonsulenter, sammenliknet med andre aktørenes situasjon. Når en dyktig og erfaren tjenesteyter har jobbet noen år, kan hen rykke opp i gradene, ved å videreutdanne seg og/eller søke nye jobber. Det vrimler av ulike utdanningstilbud og jobber for fagfolk på dette enorme feltet. Altfor mange i våre kategorier ender imidlertid opp som "førtidspensjonerte" - vi mangler et skikkelig utbygd system med utdannelser, kvalifiseringsordninger og institusjoner i "vår ende av feltet".


Det er imidlertid ikke helt svart; forstått som at vi kan se konturene av et slikt system. Et konstruert eksempel: Nadja ble medlem i Mental Helse mot slutten av sin behandling for personlighetsforstyrrelse for ti år siden. Hun har gått gradene som lokallagsleder, fylkesleder, brukerrepresentant og medforsker. Hun har tatt VIDSAM-utdannelsen ved Universitetet i Sørøst-Norge, og har nylig søkt den nyoprettede lederstillingen for den nye regionen Viken i KBT Midt-Norge.


En utfordring til Erfaringssentrum: Det hadde vært fint om dere kunne ta et initiativ til å kartlegge og beskrive brukerrepresentanters, erfaringsformidleres og erfaringskonsulenters karrierer: Hvordan kommer man inn i denne delen av feltet? Hvilke stasjoner og spor kan man finne? Er det primært et verv, en jobb eller en identitet å være brukerrepresentant, erfaringsformidler eller erfaringskonsulent?


En veldig enkel måte å gjøre dette på, før Sterkere sammen til høsten, er å invitere medlemmer og andre til å sende inn et bilde og en cv og/eller en karrierebeskrivelse (maks en A4-side). Under konferansen stiller dere ut disse arkene, slik at deltakerne kan få inspirasjon og ideer, og slik at dere bedre kan danne dere et bilde av hvordan situasjonen egentlig er for medlemmene.


Jeg gir meg her. Jeg har forstått det slik at Erfaringsnettverket ikke krever at man skal kommentere på alle kommentarer, men i det minste svare på konkrete spørsmål og vise interesser for å følge opp egne innlegg. Det anser jeg herved som gjort.


Takk for hjelpen med å løse opp skrivesperren!





48 visninger7 kommentarer