• Odd Volden

Skrivesperre... En ny erfaring


Noen ganger er det noe som sperrer...Det gjør vondt...Jeg vet at det finnes noe bak sperringen som jeg gjerne vil inn til...

Jeg har alltid hatt lett for å skrive. Helt siden skoledagene. Eller forresten, alltid? Nei, definitivt ikke alltid. Det har vært tider da jeg knapt klarte å lese, og langt mindre skrive. Da jeg var utenfor alt, inklusive meg selv. Da dagene gikk med til å overleve. Søvngjengerdagene. Søvngjengerårene. Men når rammene rundt meg har vært greie, når livet har ruslet avgårde, eller aller helst sust avsted, da har jeg kunnet skrive om hva som helst når som helst. Og det gjorde jeg da også, særlig fra 1998 til 2015, eller deromkring. I nesten fire år var jeg til og med skribent på fast lønn, som blogger for NAPHA.


Hva har skjedd? Hvorfor skriver jeg ikke lenger? Har jeg skrivesperre, rett og slett?


Jeg vet ikke. Jeg vet ikke en gang hva som er definisjonen på skrivesperre - hvor lenge må det gå uten at man skriver, for eksempel? Hvor lenge må man sitte og prøve å skrive hver dag uten resultater for at det skal kunne kalles skrivesperre? Finnes det en gråsone mellom det å ha skrivesperre og det å ha gått lei av å skrive, rett og slett?


Jeg vet virkelig ikke. Men jeg tror nok at jeg har litt å gå på når det kommer til å sette seg ned og prøve virkelig hardt. Kanskje er det for mye annet som trekker akkurat nå? Hundevalpen som vil leke. Romaner som ligger og venter. Aviser som kan leses litt grundigere nå når jeg ikke har noen redaktører som puster meg i nakken.


Det er nok noe der. Men det er noe annet også:


Jeg vet ikke lenger om det har noen hensikt å skrive om det jeg brant så sterkt for i innpå et par tiår - brukerperspektivet på psykisk helsefeltet. Det er som om feltet har implodert, altså kollapset innover, istedenfor å fortsette å utvide seg og bli mer oversiktlig.


Psykiske problemer og lidelser og psykososiale utfordringer og funksjonsnedsettelser har blitt til "psykisk sykdom", samtidig som kritikken mot diagnoser blir stadig sterkere. Dette henger jo ikke på greip, men det er det snart ingenting som gjør på psykisk helsefeltet.


Erfaringskonsulentene vil gjøre en forskjell og bidra til "holdningsendring" i tjenestene, samtidig som de lydig lar seg ansette hos arbeidsgivere som avkrever dem "et avklart forhold til egen sykdomshistorie". Slike krav er antakelig ikke langt unna å rammes av diskrimineringslovgivningen, men den er det jo knapt noen på feltet som har hørt om.


Nasjonalt senter for erfaringskompetanse har henfalt til å drive lekepedagogikk i sine forsøk på å få tjenesteyterne til å følge lovverket, istedenfor å varsle og oppfordre til sanksjoner mot lovbrudd, som er vanlig praksis ellers i demokratiske samfunn.


Det kommer stadig nye brukerrepresentanter, erfaringsformidlere og erfaringskonsulenter til. Det er ikke noe å si på det - det er et spennende felt, dette, og jeg unner alle å få del i alt slik deltakelse gjerne medfører: Mestringsfølelse, utvidet nettverk, anerkjennelse, høye smørbrød, honorarer, og lønn, om man holder ut lenge nok eller er på rett sted til rett tid.


Men tro ikke et øyeblikk at dette forandrer noe som helst. Mens fagfolkene har bygget kompetanse stein på stein i over 150 år, og bruker år av sine liv på å tilegne seg akkumulert (oppsamlet) kunnskap, står vi på stedet hvil: det står år ut og år inn brukerstemmer i kø for å fortelle sin historie og si at alle må være snille med hverandre, så går det nok bra til slutt.


For all del: det kan godt være det virkelig går bra til slutt; vi bor tross alt i Norge, og det legges visst stadig ut nye områder for boring etter olje. Men det kunne gått bra mye tidligere, om vi hadde klart å samle oss om litt flere krav enn mindre tvang og mindre medisinbruk. Hvor mange av dere har hørt om Arne Holte? Trond Aarre? Birgit Valla? Hvor mange har lest det de skriver? Jeg synes det er litt pinlig når etablerte fagfolk er langt mer nytenkende og radikale enn de som skal representere brukerne og formidle erfaringsstemmen.


Sånn. Jeg har nok ikke helt skrivesperre. Kanskje er jeg bare litt lei. Kanskje har jeg ikke tatt meg tid til å sitte lenge nok foran pc-en til at det ble en tekst av det. Men nå klarte jeg det altså. EK-bloggen er en fin ting.


Men jeg skriver ikke for moro skyld. Hvis jeg skal fortsette å blogge for Erfaringssentrum, er forutsetningen at de, eller noen andre, tar fatt i det jeg skriver om - jeg utdyper og belegger gjerne, om det skulle være ønskelig.


Jeg tror det er her det har stoppet opp for meg i det siste: Det har liten hensikt å skrive år ut og år inn, om det ikke når fram til noen. Da leker jeg heller med hunden, spiller piano eller ser en ny VM-kamp til på tv.




97 visninger