• Odd Volden

-Vi vil ha samvær, ikke samtaler!


Konferanser gir muligheter for samvær og nettverksbygging

Dette innlegget har tidligere vært publisert i Mental Helses medlemsmagasin Sinn og Samfunn. Jeg er ikke medlem av Mental Helse for tida; ellers skulle innlegget fortsatt være aktuelt

...

En bivirkning av brukermedvirkning er at man blir kjent med fagfolk og deres perspektiver på andre måter enn man gjør i en behandlingssituasjon. Det er riktignok ingenting som tilsier at fagfolk ikke kan forklare, begrunne og diskutere med brukere selv om møtet har en klinisk ramme, men disse møtene har likevel en lei tendens til å bli mer ”prosedyre- og ekspertstyrte” enn andre møter.


Det er flere grunner til det. I en prosjektgruppe, i en plangruppe eller i et auditorium møtes vi som likeverdige borgere og deler kunnskap og skaper resultater sammen. Dette forutsetter riktignok at fagfolkene og byråkratene respekterer brukermedvirkning som fenomen. Det har ikke alltid vært tilfelle, men på det punktet må det sies at mye positivt har skjedd i løpet av opptrappingsplanperioden.


Det er jevnt over flere mennesker tilstede i brukermedvirkningssammenheng. Det gjør at man har flere å spille på og at man får en annen dynamikk i møtene. Hvis jeg som bruker ikke finner tonen med en psykisk helse-arbeider, er løpet ofte kjørt. Hvis jeg som brukerrepresentant ikke kommuniserer godt med den samme tjenesteyteren på møtene i verdensdagkomitéen, vil representanten for kommunens kulturetat, LPP, Voksne for barn eller Røde Kors lett kunne hjelpe til med å få relasjonen på beina igjen.


Noe av det viktigste jeg har vært med på i årene som brukermedvirker, er det som har skjedd i pausene, når vi har snakket sammen før og etter møtene og gjennom kontakten mellom møtene. I alle andre sammenhenger fremholdes viktigheten av nettverk og nettverksbygging – hvorfor skulle ikke det være viktig også for oss? En klok lege har fortalt meg at det er i overgangene og i grenselandet de store utfordringene, de store oppdagelsene og de viktige innsiktene ligger. Derfor ligger det også så stort potensiale for utviklingsarbeid i sammenhenger der brukerrepresentanter møter fagfolk, byråkrater, politikere og frivillige.


Vi i Mental Helse og andre brukerorganisasjoner har i mange sammenhenger lykkes med å skape formelle og uformelle nettverk og relasjoner og å rive ned deler av jernteppet som tidligere skilte fag og erfaring. Dette gjelder nok foreløpig mest for det lokalbaserte psykisk helsearbeidet og minst på tjenestenivå i helseforetakene. Men vi er på vei og gir oss ikke før vi har løsnet den siste steinen i muren.


Jeg hadde ved et par anledninger gleden av å snakke med psykiateren og formidlingspionéren Gerd-Ragna Bloch Thorsen (1951-2006) om slike temaer. Vi snakket blant annet om hvor spennende det ville vært å samle en gruppe brukerrepresentanter og en gruppe fagfolk og dra på fjellet og være der en uke, uten annen agenda enn å være sammen, bli kjent med hverandre og dele og diskutere erfaringer og synspunkter. Og jo mer jeg tenker på det, jo mer lurer jeg på om ikke opptrappingsplanen egentlig burde ha startet i den enden - med innholdet og relasjonene istedenfor med strukturene. Men det er definitivt ikke for sent til å gjøre noe med dette.


Jeg har valgt et kraftig slagord som overskrift på dagens betraktninger: -Vi vil ha samvær, ikke samtaler! Jeg vet at det både blant brukere og fagfolk finnes dem som vil stille spørsmål ved den parolen. Men utgangspunktet for å si at vi vil ha samvær og ikke samtaler, er selvfølgelig ikke at vi skal slutte å snakke sammen.


Vi må imidlertid komme bort fra at så mye av ressurssene på feltet fortsatt går til terapeutstyrte samtaler som til og med brukes som legitimering av ensomhet og usle levekår for brukeren (”hun går til samtaler på poliklinikken, men hun har jo en alvorlig lidelse og psykiatriske pasienter med den diagnosen har ofte begrensede nettverk og dårlig økonomi”).

For de fleste mennesker  - med og uten psykiatriske diagnoser - vil det være slik at de beste samtalene er de man har i dagligdagse situasjoner – i hjemmet, i familien, på jobb, på psykisk helse-senteret, på skolen, på kaféen og på møtene i Mental Helse. Gode samvær er rett og slett en forutsetning for gode samtaler.


En psykolog jeg kjenner fortalte en gang at da Sigmund Freud ”oppfant” psykoterapien, var det viktig for pasientene å kunne åpne seg i all fortrolighet, for de levde i et samfunn hvor de ble syke av for streng sosial kontroll – av for mye samvær, så å si. I vår tid er det gjerne motsatt: folk blir syke av at rammene er for vide. Likevel skal altså det vi sliter med behandles gjennom taushetsbelagte en-til-en-samtaler med folk vi ikke kjenner og som vi snart skal miste kontakten med igjen.


Når vi ser hvor mange gode og fruktbare nettverk vi som brukerrepresentanter har fått til lokalt og nasjonalt, må det være en selvfølge at vi tar de erfaringene med oss når vi i årene som kommer skal skape de virkelig gode tjenestene sammen med de profesjonelle. Dersom avstanden til gode samtalepartnere i hverdagen blir mindre, vil vi trenge færre konstruerte samtaler på poliklinikken.


Alle psykiatere og psykologer av god vilje må få invitasjon til bli med på denne snuoperasjonen. Det er ikke sikkert at så mange av dem blir med med en gang, men vi gir oss selvfølgelig ikke på dette heller.


Odd Volden

...

Hvis du vil lese flere tekster fra mitt arkiv, finner du et utvalg på www.neverthunkbefore.com

61 visninger